Abstract
Oppgaven tar utgangspunkt i Frelsesarmeens diakonal engasjement og sosiale arbeid og undersøker hvor det teologiske feste dette engasjementet finnes. Frelsesarmeen har vært en del av det kristelige landskapet i Norge i snart 120 år, og omtrent like lenge har et aktivt, noen ganger nyskapende og alltid praktisk og handlende sosialt engasjement vært et kjennetegn på organisasjonen.
For Frelsesarmeen selv er det sosiale engasjementet en del av det sentrale og definerende ved bevegelsen, men internt oppleves ikke det sosiale engasjementet nødvendigvis som det eneste eller viktigste kjennetegn ved bevegelsen. Dette kan være en refleksjon av at Frelsesarmeen i tillegg til – eller kanskje før - sitt sosiale engasjement også er vekkelsesbevegelse og en menighet for sine medlemmer. Frelsesarmeen er en vekkelsesbevegelse med et sterkt ønske om å videreformidle troen og ”få folk frelst”, men også en menighet for menneskene som har sin tilhørighet der. Derfor blir også behovet for å definere seg selv som mer enn en veldedig organisasjon for noen kanskje påtrengende viktig. Uansett behov for å markere sin identitet som kirke som mer enn ”de-som-gjør-så-mye-godt”, er det ikke tvil om at det sosiale engasjementet er en del av grunnlaget for Frelsesarmeens identitet og eksistens.
Selv om det ikke er tvil om at Frelsesarmeens sosiale engasjement er et tydelig kjennetegn ved bevegelsen og en viktig del av den, ser det ikke ut til at det finnes en nedskrevet teologisk begrunnelse for hvordan og hvorfor dette er en så viktig del av Frelsesarmeen. Hvor finnes så denne begrunnelsen for det sosiale engasjementet? Spørsmålet og problemstillingen denne oppgaven stiller er derfor dette: Finner Frelsesarmeen sin teologiske begrunnelse for sitt sosiale/diakonale engasjement i en etterfølgelsesteologi eller i samfunnsengasjement og solidaritet med de utstøtte? Eller som oppgavens tittel formulerer det: Frelsesarmeens sosiale engasjement; gudstjeneste og etterfølgelse eller solidaritet og samfunnsansvar?
Oppgaven ser begrepshistorisk på diakoniordene og påviser at det finnes mange tilnærminger og tolkninger i ulike miljøer i det kirkelig landskapet, og ser på hvordan Det Nye Testamente formidler de kristnes sosiale ansvar. Oppgaven definerer diakoni som sosial omsorgstjeneste i kristen regi og går videre gjennom å se på diakoniens plass i krikehistorien fram til i dag. Det påvises også hvordan diakonien finnes igjen i ulike posisjoner, der den ene er orientert om solidaritet og samfunnsansvar og den andre en har en etterfølgelsesteologisk posisjon.
Gustaf Wingrens teologiske etikk slik den utvikles i dialog og kritikk med Løgstups etiske fordring blir er en tydelig representant for en kallsorientert etikk som også har med seg samfunnsansvar og solidaritet med de utstøtte i sin tilnærming til diakonien.
Frelsesarmeen presenteres ved å se nærmere på historien, med fokus på oppstarten i England og historien i Norge og med spesiell vekt på det sosiale arbeidets plass og framvekst. Det sees på trosgrunnlag og kjernepunkter i Frelsesarmeens teologi, og ut fra dette finner oppgaven hvor det sosiale engasjementet finner feste.
Frelsesarmeen ser på seg selv som en del av den kristne kirke og troslæren følger hovedlinjene i kristenheten og legger vekt på Guds ønske om å frelse mennesket. Frelsesarmeen presenterer seg selv ganske ubeskjedent på de internasjonale nettsidene ved å fremheve at arbeidet har som mål at den kristne tro skal utbres, bidra med undervisning og fattigdomsbekjempelse og andre veldedige tiltak til hjelp for samfunnet eller hele menneskeheten (!).
Grunnleggeren av Frelsesarmeen, William Booth skrev i 1890 ”In Darkest England and the Way Out”. Dette er en stor og gjennomgripende sosial plan som oppgaven bruker til å vise hvordan frelsessyn og teologi også anvendes på samfunnet og ikke bare på enkeltmennesket.
Slik ser vi at det i Frelsesarmeens historie, praksis og troslære ligger en klar forpliktelse til et sosialt engasjement og sosial handling. Det gjenkjennes i Frelsesarmeens overbevisning om at frelse er for alle og at Gud har gitt alle mennesker har rett til framgang og vekst. Og det sees i den sakramentale tilnærmingen i at menigheten og den enkelte kristnes helliggjorte liv er tegn på Guds nåde i verden og vi ser det i hvordan Frelsesarmeen tenker om tjeneste.
Roger Green skriver i sin artikkel ”Theological roots of In Darkest England and the Way Out” at William Booth utviklet en “redemptive theology which treated both personal and social salvation” . Det var en teologi, fortsetter han, som gjorde frelse, helliggjørelse og Jesu Herredømme til mer enn individuelle og personlige kategorier – og også lot dem gjelde samfunn og fellesskap. Booths teologi om forløsning ble slik en teologi som inkluderte frelse både på det personlige plan og for fellesskapet.
Konkluderende oppsummerer oppgaven med at hvetekornmotivet hos Wingren blir bildet på evangeliets nyskapende kraft og evne til å bære frukt. I hvetekornmotivet og i overbevisningen om evangeliets mulighet til å skape noe nytt møtes Wingrens teologiske etikk og William Booths tanke om at Gud har gitt alle mennesker mulighet til framgang og vekst.
Frelsesarmeen er en litt utypisk representant for en etterfølgelsesteologi i forhold til det sosiale arbeidet og det diakonale engasjementet. Teologien legger vekt på etterfølgelse og helliggjørelse, men er samtidig tydelig på at det sosiale arbeidet også motiveres med tanker om like rettigheter og menneskeverd, sosial frelse. Jeg mener at vi kan, med en viss forsiktighet , kan konkludere med å si at Frelsesarmeens sosiale engasjement finner feste både i en tydelig etterfølgelsesteologi, men samtidig har solidaritet og samfunnsansvar som en del av sin teologiske motivasjon for sosialt og diakonalt arbeid.