Abstract
Buddhistisk nasjonalisme på Sri Lanka er et fenomen som i kjølvannet av borgerkrigen mellom den singalesiske majoritet og den tamilske minoritet har fått en særlig oppmerksomhet innenfor samfunnsforskningen. Internasjonale bidrag til fredsmekling har gjentatte ganger mislyktes, og heller bidratt til en forverret politisk situasjon. Dette kan skyldes manglende innsikt i Sri Lankas historie og de ideologiske forankringene ved nasjonal identitet. Den singalesiske buddhistiske ideologien har gjennom det siste århundre gjort seg gjeldende som en nasjonalistisk politikk på Sri Lanka, og etter hvert lagt føringen for den politiske utviklingen i landet.
Min analyse forsøker å forklare tilstedeværelsen av singalesisk buddhistisk nasjonalisme som en politisk dominans på Sri Lanka. Denne undersøkelsen kartlegger først de politiske prosessene på Sri Lanka og hvordan disse prosessene står i et dialektisk forhold til nasjonalismediskursen. Jeg argumenterer for at større politiske begivenheter som innføringen av universell stemmerett og frigjøringen fra engelsk kolonialisering i 1948 muliggjorde den singalesiske majoritetens gjenerobring av politisk makt, en politisk utvikling der singalesisk buddhistisk nasjonalisme er fremtredende. Her viser jeg også, gjennom diskursanalytiske perspektiver, hvordan den singalesiske buddhistiske ideologien er en diskursiv prosess i måten den responderer og tilpasser seg dens sosiale og politiske kontekst.
Den historiske analysen av fremveksten og utviklingen av singalesisk buddhistisk nasjonalisme danner et grunnlag for forståelsen av nasjonalismediskursens omfang. Deretter analyserer jeg selve det ideologiske innhold i nasjonalismediskursen, med henblikk på dens normative begrunnelser for politisk dominans på Sri Lanka. Det essensielle her er at den nasjonalistiske ideologien finner sin begrunnelse i den nasjonale krøniken Mahavamsa, og at denne mytologien på ulike måter reproduseres som politisk materiale. De sentrale holdepunktene i den ideologiske argumentasjonen identifiserer jeg i analysen, teoretisk informert av blant andre Anthony D. Smits nasjonalismeteori, som folk, hjemland, opprinnelse, utvelgelse og fiende. Dette fremgår også som en gjennomgående tematikk i de mytologiske fortellingen i Mahavamsa. Den singalesiske buddhistiske ideologien finner sted som en mytologisk basert diskurs. Analysen viser hvordan fortellingene i Mahavamsa forstått som en helhetlig ideologi, representerer en logikk hvor de ulike mytologiene hører sammen og utfyller hverandre. Fortellingene om singalesernes opprinnelse, de heroiske kamper og Buddhas utvelgelse av Sri Lanka som buddhismens land og det singalesiske folk som ivaretakere av den sanne buddhismen, utgjør en primordial forståelse av nasjonens identitet. Det er et særlig sentralt anliggende i analysen hvordan utvelgelsesmyten og fortellingen om den singalesiske kongen Dutthagamanis seier over den tamilske kongen Elara, fremstilles som mytologiske bestemmelser der Sri Lanka er ment å være en singalesisk buddhistisk samfunnsorden. Disse mytologiske bestemmelsene er selve den nasjonalistiske ideologiens begrunnelser. Den heroiske seieren over fienden fremstår som en endelig bekreftelse på innføringen av en buddhistisk samfunnsorden og blir et symbol på utdrivelsen av det onde og hvordan oppfyllelsen av Buddhas bestemmelse trer i kraft.
I analysen trekker jeg også frem ulike representasjoner i nasjonalismediskursen. Både forståelser som representerer den nasjonalistiske ideologien, og mer kritiske stemmer i diskursen. Kritisk forskning innenfor blant annet historie- og samfunnsfagene forsøker på ulike måter forsøker å dekonstruere ideologiens argumentasjon. Denne forskningen blir også politisk anvendelig på lik linje med forskning som støtter det singalesiske nasjonalistisk idealet. Dette viser et større spekter av debatter og politisk turbulens på Sri Lanka.