Abstract
Oppgaven handler om den rollen som slaveriet spiller i Det nye testamente. I NT har det greske ordet for ”slave” doulos blitt oversatt med ”tjener” for at tekstene skal framstå som mindre fremmede for dagens lesere. Siden slaveri fortsatt forekommer i skjult eller direkte form den dag i dag, er slavetekstene stadig relevante i vår tid. Paulus innførte slaven som metafor og eksempel for den Kristus-troende, han forkynte en slavemoral hvor viktige verdier var tjeneste, ydmykhet og lydighet overfor Gud/Kristus. I tillegg til å se på Paulus’ bruk av slaveri som metafor, vil jeg i denne oppgaven se hvordan den paulinske arven ble forvaltet hos Markus og Lukas. Hvordan responderte de på teologien om slaven som modell?
Grunnlaget for metaforen hos Paulus:
I brevet til Filipperne forteller Paulus historien om Jesus som en som reduseres til, og frigjøres fra slaveri. I Romerne 6 setter Paulus opp slaveri til synd/rettferdighet som det alternativet den Kristus-troende står overfor. Slaveri til synd er den gamle formen for slaveri, det nye er til rettferdighet, og det er dette man skal forplikte seg til som Kristus-troende, jf Rom 6:18. Den Kristus-troende tilhører Herren, og skal hengi hele sitt liv til Kristus, skriver Paulus i Rom 14:8. Parallellen til slaven er klar, siden slaven som person og hans arbeidskraft tilhører eieren fullt og helt. I Gal 3:28 finner vi Paulus’ berømte utsagn om at det ikke er forskjell på jøde-greker, slave-fri, mann-kvinne. Med dette opphever Paulus de sosiale skillelinjene mellom mennesker. Problemet er at dette var langt fra folks erfaringsverden, innenfor den ytre virkeligheten var det i høy grad skillelinjer mellom sosiale grupper. Det vi kan spørre oss er - hva mente Paulus med tanken om likeverdighet i Kristus? Er dette en eskatologisk kategori - henspeiler det på det kommende Gudsrike, eller har det også sosiale implikasjoner for livet her og nå? Hos Paulus er det det spirituelle eller moralske slaveriet som gis oppmerksomhet.
Teori - metode:
I analysen velger jeg å støtte meg til følgende teorier: perspektivisme, reader-response-teori, interseksjonalitet og cultural memory. En tekst er et komplisert fenomen, som krever at man bruker flere perspektiver. Alle har et ståsted. Som mennesker ser vi kun deler av helheten, vi er bare i stand til å ha et partial perspektiv. Bildet blir mer fullstendig når tekster betraktes fra flere ståsteder, det er herfra at vi kan gjennomføre ansvarlige undersøkelser. Denne oppgaven er en analyse, som tar for seg et utsnitt av Paulus’, Markus’ og Lukas’ tekster. Det er en fortelling med et perspektiv, som samtidig stenger andre sider ved den komplekse virkeligheten ute. Som det framgår av betegnelsen, har reader-response-teori med hvordan leseren oppfatter teksten. Her spør man seg hva det er ved oss som genererer den meningen vi finner i teksten. Leseren får således en viktig rolle, hun blir en agent i tolkningen. Dette fokuset på leseren understreker at teksten ikke kan forstås uten å se på dens virkninger. Det å motta eller å oppfatte er i seg selv en tolkning. Tomme rom eller huller i teksten inviterer leseren til å komme inn med egne forestillinger. Man spør seg om tolkningen er etisk forsvarlig. Både Lukas og Markus var mottakere av Paulus’ tekster, og forfattet egne skrifter. Dermed var de tolkningsagenter av Paulus, og basert på sin lesning av ham, formidlet de sin egen forkynnelse. I denne analysen vil jeg forsøke å si noe om hvordan ulike sosiale grupper i antikken kan tenkes å ha oppfattet slavemetaforen. Når vi skal tolke gamle tekster og hvordan grupper kan tenkes å ha forstått disse, er det viktig å være bevisst at de sosiale kategoriene vi opererer med, var sammensatt av mennesker med ulik bakgrunn. De tolket slavemetaforen i lys av egen erfaring. En teori som tar hensyn til dette aspektet, er intersectionality eller interseksjonalitet. Alle kategorier har subgrupper, og det gjør det vanskelig å generalisere i kategorier som slaver, kvinner, menn osv. Teorien utfordrer således disse kategoriene, og prøver å avdekke kompleksiteten ved å isolere undergrupper. Formålet er altså å kartlegge erfaringer langs flere dimensjoner i den menneskelige erfaringsverdenen. Slavene kan ikke betraktes som en egen sosial klasse, til det var mangfoldet for stort. I denne oppgaven opererer jeg med slaver som en kategori, men samtidig bryter jeg opp kategorien og ser på hvordan ulike sjikt innenfor gruppen kan tenkes å ha forstått metaforen. Hvorfor skal vi bruke energi på å tolke gamle tekster? Dette har med cultural memory å gjøre. Kultur henger uunngåelig sammen med tradisjon. Man bruker fortiden til å forstå nåtiden og orientere seg i framtiden. Slik blir erindring noe som bygger bro mellom ulike tidsepoker - mellom fortid, nåtid og framtid. En side ved denne ”hukommelsesbanken” går på å videreføre normative verdier hentet fra unike begivenheter i fortiden. Bibelen er en del av samfunnets symbolske kapital, og kan kalles cultural working memory. Den forteller oss hvem vi er og hvordan vi skal samhandle, den formidler verdier. Således utgjør den en stabil kulturell referanse på tvers av skiftende generasjoner. Innenfor denne oppgaven, er tradisjonen eksterne symboler i form av skrift. Kjerneområdet er religion og slavetekster innenfor vår religiøse kanon. Tekstene er en del av vår aktive erindring, de utgjør cultural working memory. Som lesere er vi atskilt fra tekstens tilblivelse og forfatterne Paulus, Markus og Lukas både i tid og i rom. Formålet med oppgaven er å gjenvinne mening av gamle tekster til dagens historiske kontekst, og se om de kan være normative i vår tid. I den sammenheng er det relevant å spørre om vi kan bruke slavetekstene til å orientere oss i framtiden, om de kan gi mening og fungere som veiledning innenfor vår kontekst.
Paulus’ kontekst:
Innenfor forskningshistorien dannet det seg to leire i forhold til hvilken kontekst man mente Paulus primært var påvirket av når han forkynte slaven som et eksempel for kristen identitet: Romersk lov og samtidens slaveinstitusjon samt Moseloven. Denne distinksjonen har flere og flere gått bort ifra i den senere tid, da man mener at det ikke lar seg gjøre å operere med skarpe skillelinjer mellom jødedom og annet tankegods, som hellenisme. Når Paulus ikke tar opp slavens livssituasjon, kan årsaken ligge i en stoisk innflytelse, og forestillingen om et skarpt skille mellom kropp og sjel. Sjelen var overordnet kroppen, og det var den det var viktig å ta vare på. Kropp og sosial-legal status ble dermed uvesentlig, noe som kommer til uttrykk i Paulus’ prinsipp om at den Kristus-troende skal forbli på det stedet han var da han ble kalt, jf 1. Kor kap 7.
Oppfatning av slavemetaforen:
Et relevant spørsmål er hvordan budskapet om den Kristus-troende som slave kunne tenkes å ha blitt oppfattet i de paulinske menighetene. Metaforen ga neppe like stor mening i alle sosiale grupper. Slavene var en sammensatt kategori, bestående av lavstatus- og høystatusslaver. Imperieslavene under keiseren var de som stod aller øverst. Husslavene tilhørte midtsjiktet, og utearbeidende jordbruksslaver og slaver som arbeidet i gruvene, befant seg nederst. Hos Markus og Lukas er det det øvre og midtre slavesegmentet slavene tilhører. Innenfor det institusjonelle slaveriet oppnådde slaven status via sin eier. Med det som referanse, er argumentet at med Kristus/Gud som herre, ville slaven kunne identifisere seg med det guddommelige, og dermed oppnå høy status. Metaforen kunne således gi håp og trøst for slavene, som var den eneste gruppen i samfunnet som ikke hadde ære.
Markus - Lukas:
Siden Guds rike ikke inntraff, slik Paulus forventet, måtte mottakerne av hans teologi gjennomtenke budskapet på nytt, noe Markus og Lukas gjorde. Følgelig gikk de inn og forholdt seg til denne virkeligheten. Markus har tradisjonelt ikke blitt tillagt en sosial politikk, en forestilling jeg stiller jeg spørsmål ved. Markus regnes for å forkynne Paulus’ frelseslære gjennom lignelser og taler, men flere av slavetekstene kan også være bokstavelig ment. Argumentasjonen bygger på seks slavetekster hos Markus, som viser en understreking av verdier som tjeneste og ydmykhet, og i dette kan vi fastslå at han følger Paulus. ”Slave” har flere ord på gresk. I tillegg til doulos, har vi paidion som har to betydninger: slave og barn. I to tekster bruker Markus paidion, 9:33-37 og 10:13-16. I alle år er disse tekstene oversatt med ”barn”, og jeg stiller spørsmål ved om det er mulig at det kan være ”slave” Markus har ment. Barnefortellingene har blitt tolket teologisk; ved å bli som barn kommer mennesket inn i Guds rike. Andre steder bruker Markus slaven som modell. I Markus’ verden er slaven den laveste på rangstigen, og det virker inkonsekvent å velge den som står nest nederst i rang som metafor og kontrast til ære og storhet. På samme måten som barnefortellingene, har beretningen om Jesus som er kommet for å gi sitt liv som løsepenger (10:35-45), blitt tolket teologisk. Jesus kjøper mennesker fri fra synden til et liv i Kristus. Det greske ordet for løsepenger, lytron, kan bety betaling for å kjøpe slaver fri. Dermed kan teksten være bokstavelig ment - slaver skal settes fri. Den Jesus vi finner hos Markus, sier at autoritetsstrukturen i Guds rike er en kontrast til forholdene i den nåværende verden. Markus demonstrerer således en kritisk holdning til undertrykkende herskere, han viser en sosial stillingstaken.
Lukas er kjent for å være en sosial talsmann, noe som imidlertid ikke bekreftes i hans syv slavetekster. Den lydige slaven blir møtt med omsorg fra offiseren som virkelig anstrenger seg for å få ham frisk (7:1-10), den tredje slaven med pundet straffes siden han ikke ivaretar sin herres interesser (19:12-27), den trofaste lederslaven belønnes i herrens fravær (12:42-48). Lydighet og trofasthet er således noe Lukas’ Jesus vektlegger. Når Lukas taler teologisk om den Kristus-troendes lydighet overfor Gud, ser vi at han er på linje med Paulus. På det bokstavelige planet skal slaven identifisere seg med sin eier. Lukas representerer således slaveeierens perspektiv. Et annet trekk ved tekstene er slavens sosiale status. Slaven er den eneste som ikke inviteres til det store gjestebudet (14:16-24). Hos Lukas må slaven stå på seint og tidlig uten takk eller verdsettelse (17:7-9). På tross av at Lukas med sine lignelser om den rike mannen og Lasarus, saligprisningene av de fattige etc representerer en kritisk stemme til samfunnsforholdene, så omfatter denne kritikk ikke slavene. Spor av det samme ser vi når Lukas innfører tjeneren som eksempel på den gode Kristus-troende (22:24-27). Paulus og Markus går med andre ord lenger enn Lukas i å reversere verdisystemet.
Med en nytolkning av NTs slavetekster blir det mulig å bruke dem som normative i vår tid til å sette et kritisk søkelys på skjeve maktforhold og undertrykking av svake grupper. I tillegg til at tekstene kan brukes sosial-politisk, kan de også benyttes til å stille spørsmål ved våre individualistiske verdier. Det moderne samfunnets konkurransementalitet og profittjag står langt fra slavemoralens uselviske verdier, og det kan være betimelig å bli minnet på andre verdier som tjeneste og ydmykhet.