Abstract
Denne oppgaven undersøker én konkret, østlig-ortodoks helgenkult med særlig henblikk på dens liturgiske og hymnografiske uttrykk. Den argumenterer for at liturgi og liturgiske tekster har en helt sentral plass i mellomalderens religiøse diskurs, og at den rus'iske religiøse kulturen kanskje må anses som enda mer «liturgosentrisk» enn den bysantinske moderkulturen den sprang ut fra. Selv om studier av hymnografien neppe kan gi oss ny kunnskap om de historiske hendelsene «bak teksten», burde de i høyeste grad kunne fortelle noe om hvordan en helgen «konstrueres» som hellig innenfor en kanonisk-litterær ramme. Her tar vi spesielt for oss kulten av de første kanoniserte helgenene i det østslaviske Kiev-riket, fyrstesønnene Boris og Gleb (d. ca. 1015), ut fra dette perspektivet. Forskningslitteraturen om Boris og Gleb-kulten er meget omfattende, men det store og tildels svært gamle hymnografiske materialet har knapt vært behandlet i dybden.
Oppgaven kartlegger materialets liturgihistoriske utvikling utfra manuskripttradisjonen, og ser først på de hymnene som er bevart i de eldste manuskriptene. Disse har i stor grad et generelt og abstraherende preg. Hymnografenes hovedanliggende er å innlemme de nyslåtte helgenene i en allerede eksisterende diskursiv matrise av tradisjonstunge kristne begreper, bilder og symboler. Gjennom typologier, allusjoner til andre helgener, bruk av mønsterstrofer (automela) til andre fester osv. fremstilles Boris og Gleb som konvensjonelle kristne martyrer; deres lidelse og død jevnføres med og blir et bilde på Kristi lidelse og død. Fremtredende er også et alment, asketisk helgenideal som brødrene sies å ha oppfylt også forut for og uavhengig av sin død. Det dynastiske motivet som tildels er svært viktig i de hagiografiske verkene får på sin side liten plass. Bildet er ikke entydig; også i den aller eldste hymnografien finner vi vers som tar utgangspunkt i konkrete forhold i brødrenes biografi, og som understreker deres rolle som patroner for fyrsteslekten og landet.
Deler av den senere hymnografien forsterker de «militære» aspektene og understreker den lokale tilknytningen til kulten. Det er imidlertid ikke slik at helgenene entydig rendyrkes som «patrons of imperial power», slik den amerikanske slavisten Gail Lenhoff hevder. Det hymnografiske materialet gjenspeiler i liten grad historiske endringer i kulten. Hovedsakelig er det liturgihistoriske utviklingstrekk som er avgjørende for hvordan officiet endrer seg, mer enn spesifikt kulthistoriske.
I et appendiks presenteres alle de liturgiske tekstene som er omtalt i oppgaven i parallelltekst med en norsk oversettelse. Oversettelsen er min egen og gjør ikke krav på vitenskapelig nøyaktighet.
Kievan princes Boris and Gleb were murdered during the internecine princely strifes following the death of their father, Grand Prince Volodimer, in 1015. Some time during the 11th century a cult arose, and they became the first national saints and heavenly protectors of the newly converted church of Rus'.
The literature on both the cult and its texts is extensive. Researchers have, however, tended to concentrate on a fairly narrow set of problems, namely, the complex inter-textual relationship between the four major hagiographical narratives, and the exact historical events surrounding the brothers' death and "canonization".
Perhaps the most neglected source is the liturgical office (sluzhba) to Boris and Gleb. This seems somewhat strange, given the undisputable centrality of liturgy in the Byzantino-Slavic religious discourse. It should be presumed that a reading of this liturgical material will give us valuable insights into the hagiographical image of Boris and Gleb prevalent in ecclesial circles at the time.
In the present study, I seek to analyze how notions of holiness are expressed in this liturgical poetry, and how this relates to the hagiographical corpus a a whole. While the office does not present us with a picture of the saints that is fundamentally different from the ones found in the hagiographical narratives, it can indeed give us a clearer picture of how the concrete, historical events of 11th century Rus' are placed within conventional, martyrological framework and terminology, thereby "constructing" the brothers as traditional Christian saints and martyrs.