Abstract
Denne oppgaven handler om Brødremenigheten eller Herrnhuterne, og deres betydning for norsk kristenliv på 1800-tallet. Bevegelsen oppstod i den pietistiske vekkelsen på 1700-tallet, under ledelse av grev Nikolaus Ludwig Zinzendorf. Han startet en koloni (Herrnhut), på sitt gods Berthelsdorf i Sachsen, hvor blant andre landflyktige böhmiske brødre (radikale etterkommere etter Jan Hus) fikk bosette seg i 1722. Etter splid og uenighet ble kolonien reorganisert. Brødremenigheten regner 13. august 1727 som sin fødselsdag, ved en beåndet nattverdfeiring i landsbykirken. En vekkelse brøt ut, denne spredte seg raskt ved at man sendte ut arbeidere på kontinentet, til England, Amerika og de skandinaviske land. Virksomheten ble organisert som kolonier, sosieteter, og venneflokker. De viste et stor engasjement for hedningemisjonen, og deres misjonærer nådde i de følgende decennier de fjerneste kyster.
Til Norge kom brødrene midt på 1730-tallet, og det gjøres rede for deres virksomhet i de forskjellige byer og steder på 1700-tallet. I Danmark ble kolonien Christiansfeld opprettet i 1772, som den eneste i Skandinavia. Det var særlig i kolonilivet brødremenigheten søkte å realisere sitt ideal, den filadelfiske ide, og oppgaven greier ut om dette særegne livet.
Herrnhuternes betydning for norsk kristenliv på 1800-tallet blir drøftet i forhold til haugianisme og grundtvigianisme. Brødrenes arbeid fikk en sterk revitalisering ved danske Niels Johannes Holm (1778-1845), forstander for sosieteten i Christiania fra 1820 til 1835. Oppgavens hovedtema blir belyst gjennom en studie av hans virke. Holms vita og fata fra oppveksten i Sydjylland, via et konfliktfylt forhold til kolonilivet, arbeid for brødremenigheten i England og virksomheten i Norge, får derfor god plass i fremstillingen. Holm fikk regjeringens godkjennelse til å ha åpne møter i societeten, en avgjørelse som banet vei for opphevelse av Konventikkelplakaten. Hans kontakt med studenter og prester var betydningsfull. Forholdet til Wilhelm Andreas Wexels gjennomgåes særskilt. Han ble en viktig talsmann for Grundtvigs "kirkelige anskuelse", og relasjonen til Holm utviklet seg fra vennskap til konflikt. Holm ivret for ytre misjon, og startet utgivelsen av et misjonsblad som fikk mange lesere. Videre blir brødremenighetens rolle i dannelsen av misjonsforeninger og Misjonsselskap drøftet. Dessuten dens betydning for frimenighetsbevegelsen gjennom Lammers-vekkelsen. Menighetens fellessang var et sentralt element i herrnhuternes fromhet. Holms bidrag til denne var utgivelsen av salmeboken Harpen, som inneholder både hans egne salmer, samt oversettelser og gjendiktninger. Den fikk et langt liv, og er det arbeid som sterkest har bevart hans minne. Det er derfor naturlig at den vies et eget kapittel i oppgaven.