Abstract
Språket vi bruker for å beskrive håp har både i teologien, i kirken og i det daglige et abstrakt preg, og kan dermed oppleves som noe fjernt og uhåndgripelig. Denne oppgaven går på leting etter et konkret håpsspråk i det som kanskje må være Det gamle testamentes mest språkmektige skrift – Jobs bok.
Gjennom en analyse av hebraisk håpsterminologi, forsøker denne oppgaven å avdekke et semantisk felt, en samling ord og uttrykk som til sammen uttrykker bredden i størrelsen ’håp’. Med dette terminologiske kompasset, forsøker oppgaven å identifisere talen om håp i bokens ulike diskurser.
Jobs bok inneholder ikke bare én forståelse av håp, men forfatteren spiller på mesterlig vis ulike forståelser ut mot hverandre. Gjennom å følge disse diskursene og deres interaksjon, avdekkes ikke bare et livsnært og konkret håpsspråk, men også en livsnær, konkret håpsteologi, som er utfordrende og tillitsvekkende på én og samme tid.