Abstract
Jesaja 1:21-28 forteller oss at Jerusalem var en by som var full av rett og rettferd, men at dette nå har forandret seg og byen (og spesielt dens ledere) har blitt så korrupte at de ikke tar seg av de fattiges sak. Derfor skal YHWH rense byen før rettferdigheten atter kan blomstre. Jesaja venter på en ny leder og denne lederen er den nye David. Kong David har en spesiell plass i flere av tradisjonene i Det gamle testamentet, men det presenteres et noe ulikt bilde av ham og etterhvert også av Tempelet hos de forskjellige forfatterkretsene (Deuternomistene, kronistene, salmene, Jesaja). Jeg har i denne oppgaven vist de forskjellige bildene som tegnes, for å se hva som kan ha preget og påvirket Jesaja teksten. Også en teologi som finnes sporadisk rundt i GT er Siontradisjonen; som fremmer at Sion er en helt spesiell by, utvalgt av YHWH, og som er verdens sentrum og derfor uinntakelig for fiender. Dette er tydelig i ulike salmer, og spesielt Salme 46 og 47. Denne teologien har nok også preget hendelsen i 701 BCE, da Kong Sankerib fra Assyria beleiret Jerusalem, men hvor byen, i følge GT unnslapp ødeleggelse på mirakuløst vis. Jesaja har nok blitt preget av denne Sionteologien, men jeg tror at han er vel så preget av en Davidideologi. Jesaja har et litt annet syn på byen enn Sionteologien, da byen først og fremst er en by som skal sørge for de fattige, og at denne jobben er i all hovedsak Kongens - og dermed må den nye David til, en som er fortalt skal regjere med rett og rettferd, for å gjøre byen like storslagen som i fordums tider.