Abstract
Oppgaven har som mål å belyse den muslimske diskursen brukt i den arabiske middelalderlitteraturen. Ved bruk av arabisk middelalderlitteratur har fokuset ligget på litteratur som har blitt skrevet i tiden under korstogene og vært preget av dem. Kildene strekker seg fra rundt 1160 til 1231 og omhandler de tre første korstogene, fra 1095, fram til Saladins død i 1193. Med en muslimsk diskurs menes en analyse av de forskjellige religiøse uttrykkene benyttet i kildene, samt vendinger brukt rundt den religiøse praksisen. Hovedanalysen har blitt gjort av Usāmah ibn Munqidhs Kitāb al-Iʿtibār. For å få en forståelse av hvorfor han valgte å ordlegge seg som han gjorde har det vært nødvendig å sette kilden inn i en litterær kontekst. Det har blitt gjort gjennom en komparativ analyse av tre historiske verk som skrev henholdsvis før, under og etter det tredje korstoget (1187).
I arabisk middelalderlitteratur var Gud en naturlig del av historieskrivingen. Dette til dels for å blidgjøre det islamske ulema, men også fordi Gud ble sett på som den øverste patron. Dermed grep Gud inn i historien og hadde ofte en avgjørende rolle i krigssituasjoner, men også i andre dagligdagse hendelser. Det igjen medførte at historien tenderte til å være moralistisk; den var ikke bare en gjenfortelling av hva som hadde skjedd, men noe en skulle ta lærdom av i ettertid.
Til tross for dette viser det seg at behovet for bruken Gud som en faktor i litteraturen økte i takt med hvordan den muslimske verden samlet seg for å stå mot korsfarerne. Hovedkilden ble forfattet rett før det tredje korstoget og er dermed typisk for samtiden. Samtidig viser analysen at Kitāb al-Iʿtibār også skilte seg fra de andre kildene ved behovet forfatteren hadde for å plassere seg selv i et muslimsk samfunn gjennom beskrivelser av religiøs praksis. Ut i fra disse forholdene prøver jeg å belyse hvordan religionen kommer til uttrykk i Kitāb al-Iʿtibār ved å sette den i en historisk og litterær kontekst.