Abstract
Matematikk i overgangen mellom ungdomsskole og videregående skole har vist seg å være en utfordring for mange elever. I strategiplanen Et felles løft for realfagene (Kunnskapsdepartementet, 2006a) slås det fast at utdanningssystemet i Norge ikke leverer nok kompetanse i realfag til å møte samfunnet og arbeidslivets behov for blant annet matematisk kunnskap. Dersom vi skal lykkes med å øke kompetansen i matematikk, er det viktig å kartlegge utfordringene vi står ovenfor. Rapporten Realfag, naturligvis – evaluering av strategiplanen, delrapport 3 (Utdanningsdirektoratet, 2007) slår fast at lærerne mangler en felles forståelse av den realfaglige kompetansen som skal til for å følge undervisningen på grunnkurs i videregående. Dette synes å handle om blant annet forventet nivå ut fra definerte læreplaner. Med innføring av Kunnskapsløftet, LK06, fikk vi en læreplan som skal dekke hele det 13-årige skoleløpet. Her er det den enkelte skoles ansvar å konkretisere læreplanen ned til undervisningsinnhold og undervisningsmåter. Lokalt læreplanarbeid krever stort arbeid, faglig kunnskap og ikke minst sammenheng mellom nivåene. Haug (2007) fastslår at dette medfører et stort samordningsbehov, ikke minst mellom ungdomsskole og videregående skole. Også når det gjelder elevvurdering, er samarbeid mellom faglærere på tvers av skolene nødvendig, (Tveit, 2007).
En ungdomsskole og en videregående skole hadde planlagt samarbeidsmøter mellom matematikklærere fra begge skolene for nettopp å se på hvilke utfordringer de stod ovenfor og hvordan de kunne gjøre overgangen lettere for elevene. Jeg fikk være med å gjøre et forarbeid til disse møtene som skal starte høsten 2009. Jeg har brukt den kvalitative metoden fokusgruppeintervju med strategisk utvalg av informanter. Gjennom tre fokusgruppeintervju, et med tre matematikklærere fra videregående skole, et med tre lærere fra ungdomsskolen og et med alle seks lærerne samlet, har jeg forsøkt å finne svar på problemstillingen
Hvordan ser matematikklærere i ungdomsskolen og den videregående skolen for seg at samordningen i matematikkfaget kan styrkes gjennom samarbeidsmøter?
Å identifisere utfordringene i tillegg til form og innhold på samarbeidsmøtene ble derfor prosjektets hovedfokus.
Hovedkonklusjonene i prosjektet er at arbeidet med å oppnå felles forståelse av matematikkfaglig kompetanse må knyttes opp mot samordning av fagplanene i matematikk mellom ungdomsskolen og den videregående skolen. Det viktigste arbeidet vil derfor være konkretisering av kompetansemålene for fagplanene for begge skolene og at disse samordnes for å sikre at skolene vet hvem som har ansvar for hva i matematikkopplæringen. Samarbeidsmøtene vil være en god og egnet arena for dette arbeidet, men det ble påpekt at det må tilføres ressurser slik at dette ikke blir et arbeid på toppen av alt annet.
Tap av undervisningstimer i ungdomsskolen er mer bekymringsfullt for matematikkfaget enn for andre fag fordi både karakterstatistikker og rapporter peker på at matematikk er et fag som byr på ekstra utfordringer i norsk skole. For dårlig informasjon om konsekvensene av de valg elevene gjør i realfag på videregående skole kan føre til at valgmuligheter for videre utdannelse reduseres. Det må derfor være et felles ansvar for ungdomsskole og videregående skole at informasjonen om dette til elevene skal være god, målretter og konkret. Det var et ønske at faglig sterke elever på ungdomsskolen skulle ha mulighet til å følge matematikkundervisningen på videregående skole. Algebra er en utfordring for mange elever, også ved skolene i denne undersøkelsen. Undersøkelser viser at disse problemene ofte skriver seg fra sviktende kunnskap i tallregning og at også elevenes forståelse av likhetstegnet som en operand istedenfor et tegn for likeverdighet kan gjøre forståelsen av algebrauttrykk vanskelig.
Vi ser at utfordringene er mange og behovet for samordning er absolutt til stede, så tema for samarbeidsmøtene skulle derfor ikke være mangelvare.