Nettverk som metode i habiliteringsarbeid : erfaringer fra gjennomføring av nettverkssamlinger for foreldre til barn med Down syndrom

Abstract

Sammendrag av hovedoppgaven

1. Oppgavens tittel

NETTVERK SOM METODE I HABILITERINGSARBEID

- erfaringer fra gjennomføring av nettverkssamlinger for foreldre til barn med Down syndrom

2. Bakgrunn og formål

Bakgrunnen for valg av tema for denne hovedoppgaven, er min egen interesse og erfaring i forhold til å gi familier med barn med funksjonshemming, et godt habiliteringstilbud. Jeg arbeider som spesialpedagog i en barnehabiliteringstjeneste, hvor en står ovenfor daglige utfordringer med hensyn til kvalitet på tjenester. Dette gjelder både på individ- og systemnivå. Som et ledd i dette arbeidet, har vi blant annet benyttet nettverk som metode overfor en del familier. På dette området har en etter hvert utviklet en del kompetanse og kunnskap. Samtidig med kompetanse og kunnskap kommer spørsmålene om en kunne gjort ting på en annen måte, om en annen organisering og praksis kunne ført til et annet og kanskje bedre resultat. Det vil alltid være rom for positive endringer. Tanken har vært å prøve ut, om det i tillegg til den gevinsten som ligger i å bringe mennesker med felles interesser og behov sammen, kunne være mulig å bringe inn et element av informasjon/kunnskapsformidling som familiene kunne nyttiggjøre seg. Som en følge av at vi tar i bruk prinsipper som empowerment , enabling og coping i vårt arbeid, blir det viktig å finne fram til gode strategier for å skape muligheter for at familiene selv å kunne bestemme sine valg og påvirke sin egen utvikling .

2. Problemstilling

Det er nettopp dette ønsket om å eventuelt forbedre praksis, på et område hvor jeg har mye kunnskap og erfaring fra tidligere, som har vært avgjørende for valg av problemstilling for min hovedoppgave: Kan habiliteringstjenesten gi familier innsikt av betydning for mestring og tiltak i dagliglivet, ved å strukturere innholdet på nettverkssamlinger ?

Etter å ha gjort rede for utfordringer og muligheter for nettverksarbeid med familier, sto jeg igjen med følgende tilleggsspørsmål: Vil det føre til konkrete endringer som har noe innvirkning på situasjonen for hver enkelt familie, eller er det til syvende og sist det sosiale, det å treffe andre som er det eneste som har betydning? Jeg har sett muligheten til å danne et nettverk som har som mål å både dekke sosiale behov og være kunnskapsutviklende.det blir da nærliggende å stille følgende underspørsmål:  Er det å kombinere disse to perspektivene en alternativ løsning i forhold til hvordan man løser oppgaver med å styrke og støtte familiene vi kommer i kontakt med ?  Er dette godt empowerment arbeid?  Har dette noe å si for i hvilken grad man mestrer hverdagen ?

4. Metode Jeg har valgt en kvalitativ forskningtilnærming til mitt studium. Prosjektet kan sies å bestå av to deler. Først gjennomføring av nettverkssamlinger i et innovativt perspektiv og dernest innsamling av data om effekten av samlingene.

Alle familier med barn med Down syndrom i alderen 0-4 år fikk tilbud om å delta på samlingene. . Selve prosjektet ble gjennomført som 5 nettverkssamlinger med samtaler/intervjuer av informanter både under og i etterkant av samlingene. Hensikten er å videreutvikle familienettverk som metode. Etter mange års erfaring, har jeg en ide om at innholdet på nettverkssamlinger bør være en blanding av faglig informasjon og gode samtaler. Jeg har prøvd ut studiesirkelmodell , hvor en del av tida ble brukt til faglig informasjon og samtale. Down syndrom ble valgt fordi dette er den diagnosen hvor man har mest erfaring med nettverksarbeid, og dermed hadde familiene og fagpersonene et visst sammenligningsgrunnlag. I kvalitative studier er det snakk om hensiktsmessige utvalg. Man velger informanter ut fra i hvor stor grad de har mulighet til å bidra med den type informasjon man er ute etter. Det var de familiene som hadde deltatt på samlinger tidligere som ble spurt om å være informanter. Det hadde stor betydning for resultatet av datainnsamlingen at informantene kunne sammenligne før og nå . Disse ble forespurt i brevs form. Av 7 familier som ble forespurt, var det 5 som hadde anledning til å delta denne gangen. I praksis dreide dette seg om 5 mødre som sammen med barna sine ønsket å delta på nettverkssamlingene, for så å bidra med synspunkter og erfaringer underveis og i etterkant. Selve data innsamlingene var planlagt å foregå på følgende måte: Intervju etter gjennomførte samlinger. Supplerende undersøkelser Spørreskjema Logg Intervjuene i etterkant blegjennomført som semistrukturerte intervju, med hovedtemaer og oppfølgingsspørsmål. I første rekke ble fokus rettet mot eventuell konkrete endringer i form av ny kunnskap hos informantene, som en direkte følge av struktur og innhold på nettverkssamlingene. Videre var spørsmålet om denne kunnskapen eventuelt kunne ha konsekvenser i forhold til den enkelte families muligheter og ressurser til å takle utfordringer som følger med å ha et barn med særskilte behov.

4. Dataanalyse Intervjuene ble transkribert og analysert etter prinsipper fra Grounded Theory. I tillegg ble spørreskjema og logg brukt for å finne fram til konkrete endringer som var en direkte følge av endringer i innhold på nettverkssamlinger. Jeg utarbeidet modell for analyse(fig ) og skjema for å registere konkret ny kunnskap. Analysens hoveddel består av beskrivelser / systematisering av informantenes utsagn ved intervju og svar på spørreskjema. Jeg har sett på informantenes utsagn samlet, og i tillegg sett hver familie for seg. I tillegg til famileperspektivet, har fagpersoners erfaringer og selve prosessen vært gjenstand for analyse.

6. Resultater .Både innhold og organisering har fungert slik at de fleste deltagerne er fornøyd. Flere opplyser at de har fått ny innsikt, og at dette har hatt betydning i forhold til hverdagen de har sammen med sine unger med Down syndrom. Eksempler her kan være hvordan man omtaler barnet, økt engasjement i forhold til barnehagen og økt leseaktivitet i forhold til barnet. Ved gjennomgang av supplerende undersøkelser er det et betydelig antall områder hvor informantene mener de har fått konkret kunnskap. Med slike utsagn er man veldig i nærheten av det som var hensikten med hele prosjektet.

Når det gjelder organisering er det flere som mener at kontakten og samholdet ble bedre innad i gruppa når starten på samlingen foregikk med felles informasjon og samtale. Utsagnene fra foreldrene viser tydelig alle de individuelle forskjellene som eksisterer i en gruppe med foreldre til barn med funksjonshemming. I ei gruppe på 5 familier varierer deres utsagn i forhold til nytteverdi og utbytte sterkt. Alle framhever imidlertid det positive i det å møtes. I forsøk på å praktisere empowerment som prinsipp for nettverkssamlinger, understreker dette hvor viktig det individuelle aspektet er, og hvor krevende og komplisert planlegging og gjennomføring av arbeid på systemnivå kan være. Både de avsluttende intervjuene og den supplerende undersøkelsen tyder på at det har skjedd en utvikling og forandring i løpet av tiden som samlingene foregikk. Både når det gjelder positive svar på det konkrete utbyttet av samlingene, og antall områder som informantene mener de har fått ny kunnskap, er tendensen at utbyttet for den enkelte har økt. I intervjuene har noen gitt uttrykk for at det skjedde en forandring underveis. Utsagn som at samlingene har vært inspirerende og at man har blitt mer bevisst eller tryggere, underbygger dette. For barnehabiliteringstjenesten og dens fagpersoner har samlingene gitt ny innsikt og kunnskap. Egne erfaringer og foreldres positive og negative utsagn er nyttig informasjon i det videre arbeidet med tilrettelegging og gjennomføring av nettverkssamlinger. Dette gjelder både organisering og innhold. Planlegging og gjennomføring av nettverkssamlingene ble også for de ansvarlige fagpersoner en læringsprosess med endringer og justeringer underveis.

7. Konklusjoner

Spørsmålet var i utgangspunktet om det strukturerte faglige innholdet kunne ha betydning for mestring og tiltak i dagliglivet. En konklusjon ut fra dette prosjektet, kan formuleres slik:

Endring i innhold har resultert i større utbytte for de fleste foreldre, i form av ny innsikt og kunnskap som kan være nyttig for familiene i hverdagens mange utfordringer. Modell for mestringens vilkår bygger på to hovedområder for mestring: tilhørighet og kompetanse.(Sommerschild 1998) Dette blir også hovedområder for planlegging og organisering av nettverksarbeid.

I videre arbeid med nettverk vil dette være en ledestjerne. Dersom en har full tilhørighet og nok kompetanse som mål vil dette i følge innovativ tenkning være umulig.

Målet er utopi (Skogen forelsning 28.02.03)

Vi er derfor alltid underveis mot nye og forhåpentligvis bedre løsninger på våre arbeidsoppgaver.