Hide metadata

dc.date.accessioned2013-03-12T13:15:26Z
dc.date.available2013-03-12T13:15:26Z
dc.date.issued2009en_US
dc.date.submitted2009-05-25en_US
dc.identifier.citationJohansen, Torfinn. Hørselshemmede og psykososiale utvikling. Masteroppgave, University of Oslo, 2009en_US
dc.identifier.urihttp://hdl.handle.net/10852/32140
dc.description.abstractI oppgaven har jeg forsøkt å definere en del faktorer som danner grunnlaget for utvikling av psykososiale vansker hos tunghørte. Disse faktorene er; den sosiale mur, sosialisering i grupper, støy, naturlige psykiske barrierer hos mennesket, energi, stigma og mangel på kunnskap om hørselshemmedes utviklings behov. Den sosiale mur dreier seg om at når de tunghørte har dårlig kvalitet på sitt sosiale nettverk, ligger de i risikosonen for å bli utsatt for mobbing. Undersøkelsen har vist at de tunghørte ikke har hatt et tett nettverk som kan stå opp for seg. De har møtt elever med dårlige kommunikasjonsferdigheter, maktbehov og individer med manglende impulskontroll som har slengt negative kommentarer. Oppgaven har fokusert mye på støy og sosialisering i grupper, da de tunghørte har hatt vansker med å kommunisere i grupper, fordi støyen fra mennesker som har vært rundt dem, har hindret effektiv kommunikasjon. En del kilder til støy for tunghørte har blitt identifisert, slik som latter, parallelle samtaler, verbale innspill og verbale godkjenningstegn. Skolens bygninger, har jeg funnet ut, er ofte designet for å samle mange mennesker innenfor små arealer, og konsekvensen har blitt at informantene har manglet arenaer å kommunisere på. Dette har fått konsekvenser for det sosiale livet hos tunghørte. Når noen først har ønsket å kommunisere med den tunghørte, som da ikke har hatt trening i å danne seg roller og speile individer, og ikke har taklet å skape adekvate rammer slik at motparten har trivdes i deres selskap. I teorien har jeg blant annet fokusert på at ungdomsskoleperioden er en tid hvor ”normalelever” er utrygge på seg selv, og de ofte har foretrukket gruppesosialisering for å søke beskyttelse, og grupper er ofte mindre formelle enn en-til-en samtale. Jeg har problematisert at tunghørte som oftest har fungert greit i en-til-en-samtale, mestrer dårlig grupper, og problemet har vært at ingen skjønner hvorfor de fungerer i en-til-en-situasjon, men ikke i grupper. På samme tid har jeg sett at den enkleste måte å skape samhold i en gruppe er å definere ”kunstige fiender” som det felles mål. Tunghørte har ofte falt utenfor på grunn av støyen, og har derfor lett blitt definert som en kunstig fiende på grunn av manglende beskyttelsesnettverk. De tunghørte elevene har brukt mye energi på å forklare konsekvensene av hørselstapet for hørende, men det har ikke sett ut til at de lykkes med den strategien. Energibruken hos tunghørte generelt har ofte vært veldig stor, og kan bokføres som en ekstrabelastning hørende ikke har blitt utsatt for. Funnene har vist meg at tunghørte bruker mye energi på å munnavlese både i skoletimer og i sosiale settinger. I mange tilfeller har det vært poengtert sett at tunghørte har brukt så mye energi i løpet av en skoledag, at de ikke har hatt energi til å sosialisere, eller at sosialiseringen i seg selv er så energikrevende at de ikke orker. Når hørende har tatt pauser fra skoletimer, har det blitt oppdaget at friminuttene fortoner seg som en energitømmende kilde for tunghørte. Resultatet har blitt slitne elever. Et tilleggsproblem tunghørte ofte har slitt med er stigmatisering som kompliserer normalisering av hverdagen. Stigma har blitt en barriere som er vanskelig å klatre over, og kan bidra til at tunghørte ikke får sosial trening. I undersøkelsen har jeg forsøkt å avdekke vennskapsforholdene til tunghørte. Jeg har også forsøkt å avdekke om informanten er blitt mobbet gjennom ungdomsskoletiden. I undersøkelsen har spesialskolen blitt en slags referanse for informantene, og funnene viser at de mestrer sosialisering på spesialskolen. Stigmabegrepet har sannsynligvis vært lite aktivt i miljøer der alle har samme funksjonshemming. Undersøkelsen har også satt fokus på spesielle arenaer som normalt er kjente som støyfylte, i dette tilfellet en kafé. Spørsmålet kunne like gjerne dreid seg om kantina i skolen, eller klasserommet i friminuttene. Videre har det vært hensiktsmessig å undersøke forskjeller i hvordan tunghørte og hørende kommuniserer med hverandre. Konklusjonen har vist at hørende ikke alltid er like bevisste når de kommuniserer med tunghørte. Men det har ikke vært konkludert med hvorfor kommunikasjonen har vært så mye lettere på spesialskolen, bortsett fra bevissthet rundt problematikken. Det ser ut til at det er mange hindringer som har oppstått når tunghørte kommuniserer med hørende. Alt i fra manglende kontroll på hvor de hørendes munn er når de skal munnavleses, til eksterne og interne støykilder. Undersøkelsen har også tatt for seg skolens rolle, det har blitt sett på hva de har gjort for å tilrettelegge for tunghørte. Det har vist seg å være svært vanskelig å holde orden på teleslyngsystemet. Noen av de tunghørte har også fortalt at det tekniske utstyret ikke har fungert godt nok, det har til tider vært problemer med å ha det i stand. Likevel har også resultatene vist at alle lærerne ikke har forståelse for de tunghørtes problematikk. Der noen elever nærmest har betraktet lærerne som deres beste venn på skolen, har andre opplevd at det er energikrevende å få lærerne til å forstå problematikken, samt å få brukt det tekniske utstyret i undervisningen. At lærerne ikke har forstått problematikken har skapt grobunn for frustrasjon. Informantene har ment at spesialskole, med spesialopplærte lærere, fritar dem for denne problematikken. Til sist har det vært drøftet om noen tunghørte går glipp av effekten av dopamin i hjernen på grunn av manglende sosialisering i ustrukturerte støyende miljøer. Dopaminet blir blokkert av adrenalin, som framkalles av stress. Resultatet kan være at noen tunghørte selv ikke ønsker å sosialisere fordi de ikke får noen glede av det. Likevel har konklusjonen blitt at opplevelsene er svært forskjellige. Nå kan det også være at hørsel er avgjørende faktor for hvordan elevene har klart seg i skolen. Hvor stor grad av hørselstap kan være avgjørende for om tunghørte blir en naturlig del av klassen, eller blir overlatt til seg selv, på grunn av de ulike barrierene de møter. Likevel kan det være andre forhold som har spilt inn, deriblant familie. Ressurssterke familier har muligens en tendens til å klare seg bedre enn en familie uten store ressurser. Hørselstapet alene er ikke nødvendigvis avgjørende for hvor godt en elev klarer seg. Utadvendte barn kan greie seg bedre enn innadvendte barn i krisesituasjoner (Dyregrov, 2000). Prolog Motivasjonen og overbevisningen om at oppgavens tema er aktuell, bekreftes under første prøveintervju. Min første prøvekandidat uttalte at spesialskolen, det var som å komme hjem, til tross for at hun flyttet særdeles langt. Hva var det som gjorde at hun valgte de ordene; hjem, et sted med masse fremmede mennesker med samme handikap som en selv. Et hjem er ikke nødvendigvis et sted man bor, men menneskene man lever med. Disse menneskene er med på å skape en trygg tilværelse.nor
dc.language.isonoben_US
dc.titleHørselshemmede og psykososiale utvikling : hvilke erfaringer har de?en_US
dc.typeMaster thesisen_US
dc.date.updated2009-10-29en_US
dc.creator.authorJohansen, Torfinnen_US
dc.subject.nsiVDP::282en_US
dc.identifier.bibliographiccitationinfo:ofi/fmt:kev:mtx:ctx&ctx_ver=Z39.88-2004&rft_val_fmt=info:ofi/fmt:kev:mtx:dissertation&rft.au=Johansen, Torfinn&rft.title=Hørselshemmede og psykososiale utvikling&rft.inst=University of Oslo&rft.date=2009&rft.degree=Masteroppgaveen_US
dc.identifier.urnURN:NBN:no-22786en_US
dc.type.documentMasteroppgaveen_US
dc.identifier.duo92227en_US
dc.contributor.supervisorAnna Valborg Mikkelsenen_US
dc.identifier.bibsys093632401en_US
dc.identifier.fulltextFulltext https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/32140/1/Masteroppgaven2009.pdf


Files in this item

Appears in the following Collection

Hide metadata