Hva vet de og hva kan de vite om spesifikke språkvansker? : en studie om læreres kunnskap om spesifikke språkvansker og hvilken kunnskap de har forutsetning for å ha – med fokus på de som jobber på første trinn i grunnskolen

Abstract

Formål og problemstilling: Formålet med dette masterprosjektet er å undersøke hva lærere kan fortelle om egen kunnskap angående spesifikke språkvansker og å finne ut hva de har grunnlag for å vite gjennom grunnutdanning og læreplaner for skolen. Dette for å finne ut hvilken `minimumsstandard` som settes i forhold til hva det forventes at lærere skal ha kunnskap om med hensyn til dette emnet. Med bakgrunn i dette formålet har jeg formulert følgende problemstilling: Hvordan vurderer lærere på første trinn i grunnskolen sin egen kompetanse i møte med en problematikk som spesifikke språkvansker hos barn? Metode: For å besvare problemstillingen anvendes en kombinasjon av kvalitativ og kvantitativ metode. En spørreskjemaundersøkelse er valgt for å få tilgang til informasjon om hva lærere selv oppgir at de har slags kunnskap om spesifikke språkvansker. Kildestudiet er valgt for å innhente informasjon om de formelle krav som stilles til allmennlærere og hvilke krav som stilles til undervisning i skolen. Dette er offentlige tilgjengelige kilder som er styrende for skolen. For å supplere disse har jeg også valgt kilder fra den offentlige utdanningspolitiske debatten (fra et avgrenset tidsrom). Spørreskjemaundersøkelsen er statistisk bearbeidet med SPSS, og resultatene denne statistiske bearbeidingen viser blir drøftet. Kildestudiet er bearbeidet med utgangspunkt i en hermeneutisk tilnærming. Resultater: Både den kvalitative og kvantitative delen tilsier at sannsynligheten for at lærere har spesifikke språkvansker på sitt mulighetsrepertoar når de begynner med første årstrinn om høsten ikke så stor. Dersom man utelukkende legger de formelle (minste)krav til lærere til grunn, er lærere dårlig rustet til å møte barna som er berørt av spesifikke språkvansker. (Dette utelukker selvsagt ikke at lærere kan skaffe seg den nødvendige kunnskapen på egenhånd.) Det er imidlertid et faktum at informasjon om spesifikke språkvansker ikke er tilbudt i grunnutdanningen og læreplanen for skolen sier heller ikke noe om dette. For å sikre at lærere skal få kunnskap om spesifikke språkvansker bør informasjon vektlegges både i grunnutdanning og i de dokumentene som er styrende for undervisningen i skolen. Det er også viktig å nevne at den utdanningspolitiske debatten (fra den tiden den er fulgt i dette prosjektet) ikke har fokusert spesifikke språkvansker. I spørreskjemaundersøkelsen er ett av spørsmålene hvorvidt respondenten har hørt om spesifikke språkvansker. Dette spørsmålet spesifiserer ikke hva respondenten måtte ha hørt, eller hva vedkommende legger i `å ha hørt om` spesifikke språkvansker. Det blir dermed vanskelig å vite hva det innebærer at 174 av 178 respondenter har hørt om spesifikke språkvansker. Det viste seg imidlertid at det ikke nødvendigvis var samsvar mellom å ha hørt om spesifikke språkvansker og å tro at en hadde hatt barn med den typen utfordringer i egen undervisningssituasjon. Undersøkelsen antyder at det er ved praktisk erfaring lærere får kunnskap om spesifikke språkvansker (som samvariasjon mellom det å ha hørt om spesifikke språkvansker og mottatt veiledning fra pedagogisk-psykologisk tjeneste kan tilsi). Det tyder på at i den sammenheng bør et kompetansesenter som Bredtvet sette inn ressurser mot pedagogisk-psykologisk tjeneste, om det er derfra lærere får informasjon SSV.