Sammendrag
Bakgrunn og formål: I løpet av førskolelærerutdanningen var jeg i praksis i en barnehage der det gikk et barn som hadde en uforståelig tale, og som derfor brukte tegn-til-tale. I denne barnehagen var det bare spesialpedagogen som var ansatt for å være sammen med gutten som kunne forstå tegn-til-tale. Dette gjorde at gutten fikk få muligheter til å kommunisere, og han ble utenfor i sosiale aktiviteter. Etter å ha lært mye om hvor viktig kommunikasjon og språk er for mennesker, har jeg tenkt mer på denne gutten og andre i hans situasjon. Mange barn tilbringer store deler av dagen i barnehagen, og barnehagepersonalet er derfor svært viktige for barnas språkutvikling. Dette er noe barnehagepersonalet er blitt oppmerksom på når det gjelder barn som utvikler talespråk, men er de like bevisste på å gi barna som bruker alternativ kommunikasjon et godt språkmiljø?
Problemstilling: Hvordan blir barn som ikke har talespråk og som har en utviklingshemming hjulpet til å utvikle kommunikasjonsferdigheter og å bruke sin alternative kommunikasjon i barnehagen?
Metode og utvalg: For å undersøke problemstillingen, ble et kvalitativt forskningsopplegg tatt i bruk. Metoden som virket mest hensiktsmessig, var observasjon. To førskolebarn som brukte grafiske tegnsystemer ble observert i samspill med barnehagepersonalet. Begge disse barna var integrert i en vanlig barnehage, det vil si at ikke gikk i en spesialbarnehage eller på en spesialavdeling for barn med nedsatt funksjonsevne. For å unngå å overse eller glemme noen detaljer, ble interaksjonen mellom barnehagepersonalet og observasjonsbarna filmet med videokamera.
Bearbeiding av datamaterialet: Videoobservasjonene ble transkribert, med fokus på den verbale og nonverbale kommunikasjonen mellom observasjonsbarna og barnehagepersonalet. Atskilt fra disse beskrivelsene ble det skrevet egne fortolkninger, vurderinger og refleksjoner av observasjonen. Deretter ble datamaterialet organisert og presentert med tanke på å belyse problemstillingen. Måten dette ble gjort på, var ved at alle observasjonene ble drøftet opp mot teori, noe som skulle gjøre det lettere å trekke ut det datamaterialet som var viktig og interessant i forhold til problemstillingen. Dette la deretter føringer for den videre drøftingen.
Resultater og konklusjon: Resultatene viste at det er store forskjeller på hvordan barn som ikke har talespråk og som har en utviklingshemming blir hjulpet til å utvikle kommunikasjonsferdigheter og å bruke sin alternative kommunikasjon i barnehagen. Mens ett av observasjonsbarna får opplæring i den alternative kommunikasjonen i én-til-én-situasjoner med én spesiell voksen, får det andre barnet opplæring i naturlige situasjoner med hele personalgruppen. Resultatene viser videre at personalet i begge barnehagene gjør mye positivt for å hjelpe barna til å bruke den alternative kommunikasjonen, og at barna, i løpet av hverdagen, får flere muligheter til å utvikle kommunikasjonsferdigheter og å lære at de grafiske tegnene er et redskap som kan brukes i en kommunikativ hensikt. Selv om denne undersøkelsen ikke er statistisk representativ, gjenspeiler den antakelig hvor store forskjellene er rundt om i barnehagene i Norge. Dette bekreftes også i teorien som er brukt i denne oppgaven.