Abstract
Bakgrunn, tema og formål
Oppgavens tema er reaktive tilknytningsvansker og barn som har denne diagnosen. Formålet med oppgaven er å formidle foresattes egne, genuine opplevelser rundt barnas overgang fra barnehage til skole satt inn i en teoretisk forståelsesramme. Reaktive tilknytningsvansker oppstår i hovedregel ved svært utilstrekkelig omsorg i form av fysisk og/ eller psykisk misbruk fra spedbarnsalder. Det kan dreie seg om forsømmelse i form av vedvarende manglende respons på barnets tilnærmelser, vedvarende ignorering av barnets grunnleggende fysiske behov eller bevisst påføring av skade. Barn med denne diagnosen har sterke, motstridende sosiale reaksjoner som tydeligst kommer til uttrykk ved atskillelse og gjenforening. De motstridende reaksjonene forekommer både i barnet selv, og ut mot omgivelsene i ulik grad. Dette gjør diagnosen til en større pedagogisk utfordring enn mange andre diagnoser. Barn med denne diagnosen vil i hovedregel være adoptivbarn eller fosterbarn.
Problemstilling og forskningsspørsmål
Problemstillingen oppgaven besvarer er som følger:
”Hvordan opplever foresatte til barn med diagnosen reaktive tilknytningsvansker sitt barns overgang fra barnehage til skole?”
For å belyse hovedproblemstillingen og sette foresattes opplevelser inn i en helhetlig forståelsesramme, har jeg også benyttet meg av tre forskningsspørsmål.
Metode, teori og empiri
For å formidle foresattes opplevelser har jeg med utgangspunkt i Fog (1999), Kvale (1999) og Befring (1998) gått inn i fire halvstrukturerte intervjuer med familier som har barn i alderen 6 – 9 år med diagnosen reaktive tilknytningsvansker. I teoridelen har benyttet forskningen rundt tilknytning og tilknytningsvansker. I tillegg har jeg tatt utgangspunkt i diagnosesystemet ICD-10 fra World Health Organization (WHO), som er brukt i Norge i dag. Med bakgrunn i dette har jeg beskrevet diagnosens kjennetegn og atferdsmessige konsekvenser. Til sist skriver jeg om tilknytning og det å være adoptivbarn eller fosterbarn.
Resultater
Funnene blir sett i lys av den teoretiske bakgrunnsforståelsen etter hvert som de blir presentert. Til sist blir hovedfunnene samlet og drøftet i kapittel 4.8 Oppsummering og drøfting av hovedfunn. Drøftingen vil ta utgangspunkt i blant annet WHOs diagnosekriterier (1999) for reaktive tilknytningsvansker, Carli og Dalen (1997) sine teorier rundt tilknytning og adoptivbarn og Haarklau (2003) sin teori om at barn med tilknytningsskade kan opptre med en primærpersonlighet og en sekundærpersonlighet.
Funnene er delt inn i seks ulike kategorier og omhandler hvordan foresatte opplever barnas overgang til skolen, og hvilke faktorer som har påvirket denne. Det er særlig to hovedfunn som utkrystalliserer seg. Det første dreier seg om at det å være i en slik overgang oppleves negativt og slitsomt av samtlige familier. Overgangen blir gjennomgående beskrevet som en forandring fra det trygge til det utrygge. En endring i relasjoner og rutiner øker barnas symptomer, ofte i form av aggressivitet. Små, for andre ubetydelige, hendelser i hverdagen kan få store konsekvenser for barnet og prege det over tid. Det andre hovedfunnet som utkrystalliserer seg dreier seg om at diagnosen ikke utløser lik informasjon eller like rettigheter i de ulike instansene. Det råder blant annet stor usikkerhet rundt hvor initiativet til og ansvaret for et overgangsmøte ligger.
Funnene vil ha praktiske implikasjoner for instanser rundt barnet og foresatte til barn med tilknytningsskade. En vil kunne se hva foresatte etterlyser og har behov for i forkant av, under og i etterkant av barnas overgang til skolen. Dette dreier seg i hovedsak om at diagnosen bør utløse lik informasjon, like rettigheter og like rutiner i alle instanser som helsestasjon, Barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikk, skole, Trygdekontor og eventuelle andre instanser. Konkret bør en instans, med fordel den instansen som har gitt diagnosen, påta seg ansvaret for overgangsmøte mellom barnehage, skole, foreldre og PPT. Så langt som mulig bør foreldrene ha få personer å forholde seg til, og dette bør være personer som innehar nødvendig medisinske kompetanse i henhold til diagnosen og kunnskaper om trygdelovgivning. Det blir nærliggende å tenke at nevnte instans bør ha en koordinerende oppgave i forhold til familien eller at det bør være en egen koordinator de kan forholde seg til.