Abstract
Kreftsyke elever i skolen.
Læreres erfaringer og deres behov for veiledning.
Nyere medisinske fremskritt har ført til at barn som blir behandlet for kreft kan tilbringe kortere perioder på sykehus og mer tid hjemme. Dette har ført til at bostedskolene får ansvaret for undervisningen i større deler av behandlingstiden.
Skolen representerer en stor del av barnets hverdag, og betyr mye for deres normale utvikling både sosialt og psykisk. Derfor har skolefungering etter hvert blitt sett på som en viktig indikator på hva slags livskvalitet barn med kreft får både under og etter behandling.
Når skoler får et barn med kreft opplever de ofte at de står overfor en situasjon som er ny, en situasjon som de ikke har vært i tidligere og som de ikke har handlingskompetanse i. De møter en elev med andre forutsetninger enn tidligere og andre tilretteleggingsbehov enn de har vært vant til. Mange lærere mister den tryggheten som de har i den erfaringsbaserte kunnskapen og som de tidligere har generalisert ut fra. De spør etter kunnskap som vil sette dem i stand til å mestre denne problematikken.
I denne studien vil veiledning bli presentert som et mulig redskap for å hjelpe lærere til bedre å takle de mange krav og utfordringer de står overfor når de får en kreftsyk elev. Dette begrunnes med at veiledning er et av flere redskaper vi har for å utvikle kompetanse. Begrepet veiledning forstås og brukes i forhold til definisjon av Cutcliffe m.fl. støtte og hjelp i egen vekst og utvikling (Tveiten 2002).
Formålet med denne studien er å få belyst hvilke erfaringer lærere til kreftsyke elever har og hva slag behov de har for veiledning!
Denne undersøkelsen tar sikte på å få belyst situasjonen til lærere med kreftsyke elever gjennom å se på lærernes egne erfaringer og forståelse av situasjonen.
Da intervjuundersøkelse er en særlig velegnet metode for å få informasjon om hvordan informantene opplever sin situasjon, ble et kvalitativt intervju brukt for innsamling av data. For å sikre informanter som hadde best mulig kjennskap til temaet, ble utvalget foretatt blant grunnskolelære som hadde hatt elever med kreft over lengre tid.
I analysen har jeg drøftet funnene opp mot aktuell teori. Som hovedfunn vil jeg trekke fram at forskningen dokumenterer behov for veiledning både i forhold til personlig kompetanse og veiledning i forhold til handlingskompetanse. Avslutningsvis vil jeg synliggjøre aktuelle områder for veiledning:
.
Lærernes/skolens usikkerhet i forhold til å møte foreldrene.
Lærernes/skolens usikkerheti forholdt til medisinsk informasjon om eleven.
Lærernes/skolens usikkerhet i forhold til ansvar
Lærernes/skolens dilemma i forhold til hjemmeundervising
Lærerens/skolens usikkerhet i forhold til søsken
Lærerens usikkerhet i forhold til elever som har avsluttet behandling.
Lærerens dilemma i forhold til å føle et behov for faglig kompetanseutvikling, og muligheter for å få utviklet kompetansen.
Jo bedre vi klarer å tilrettelegge for en optimal læringssituasjon under sykdomsperioden, jo lettere vil det være for eleven å forsette sin skolegang.
Da denne forskningen har fokus på barn med en kronisk sykdom, bør det vurderes om resultatene kan overføres til grupper med andre kroniske sykdommer