Abstract
Formålet med prosjektet har vært å belyse foresattes begrunnelser for å søke skolebytte på vegne av egne barn, fra skole med høy andel av minoritetsspråklige elever til skole med lavere andel av minoritetsspråklige elever. Skolebytte er påvist som en av årsakene til økt skolesegregering, og innenfor Oslo kommunes grenser er det registrert et betydelig antall elever som søker om skolebytte ut av veiledende inntaksområde. Dette betyr at de bytter skole, men beholder bosted.
Datamaterialet er hentet fra en enhet bestående av to naboskoler i Oslo. Kvalitativt intervju er benyttet som forskningsmetode og åtte foresatte til elever som har byttet skole på nevnte måte er intervjuet. Tre av informantene har etnisk norsk bakgrunn og fem av dem har minoritetsspråklig bakgrunn. Elever med etnisk norsk bakgrunn og elever med minoritetsspråklig bakgrunn foretar denne form for skolebytte i noenlunde samme grad. I tillegg er også rektorene ved de to skolene intervjuet.
Tilnærmingen er hovedsakelig kritisk hermeneutisk og tilfanget av teori preges av den tyske filosofen Habermas sin helhetlige teori om kommunikativ handling og av kritisk teori slik han har videreutviklet den.
På grunn av minoritetsfaktoren har fenomenet skolebytte noe kontroversielt over seg, og alle intervjuene med de foresatte inneholder i større eller mindre grad tegn på at temaet kan være vanskelig å snakke om. Motsigelser og tegn på at de uttrykker seg ufritt under intervjuet danner utgangspunkt for deler av analysen.
Grunnene til å søke skolebytte varierer ikke i særlig stor grad med tanke på om de foresatte har majoritets- eller minoritetsbakgrunn. Den største forskjellen gjelder hvordan tilgang til et norsk språkmiljø vektlegges. Slik tilgang prioriteres høyest av de minoritetsspråklige foreldrene. Det ser ut til at avgjørelsene i liten grad bunner i fremmedfrykt og rasisme, men dette er ikke ensbetydende med at ikke minoritetsfaktoren spiller en rolle. Minoritetsfaktoren har innvirkning på foresatte fra både majoritet og minoritet. Samtidig gir de foresatte i undersøkelsen, uavhengig av språkbakgrunn, uttrykk for at de ønsker et flerkulturelt oppvekstmiljø for barnet sitt.
De foresatte velger utfra hva som vurderes som best for eget barns læring og utvikling, og gir uttrykk for at verken rektors avslag på søknad om skolebytte eller endringer i lovgivning omkring fritt skolevalg kan hindre dem fra dette. Avgiverskolens gode rykte når det gjelder lærerstabens kvalitet ser ikke ut til å kunne veie opp for forhold som vurderes som negative.
Minoritetsforeldrene i undersøkelsen søker aktivt mot et mer norsk miljø, og uavhengig av språkbakgrunn søker flere av foreldrene nærmere dem som de vurderer å ha mer til felles med enn hva de opplever er tilfellet ved bostedsskolen.
Det argumenteres for at synspunktene til foresatte som har valgt å bytte skole på denne måten bør høres, og gis en plass blant andre synspunkter, om man ønsker en forståelse av fenomenet skolebytte. Fordelingen av etnisk norske elever og minoritetsspråklige elever ved avgiverskolen i denne undersøkelsen er langt fra tilsvarende den fordelingen man finner i samfunnet for øvrig. Spørsmål reises om barn som er elever ved denne skolen vil komme uheldig ut sammenliknet med barn som har tilgang til et læringsmiljø med en fordeling som samsvarer mer med omgivelsene.