Abstract
1. PROBLEMOMRÅDE
Det er foreldrene som kjenner sine barn best, men gjør de alltid det? Det er i dag blant norske foreldre en uttrykt usikkerhet, som i større eller mindre grad er tilknyttet den kunnskapen de har omkring sine egne barn. Bakgrunnen for en ekspanderende usikkerhet i foreldrerollen kan muligens finnes i en økt profesjonalisering, institusjonaliseirng, nettverksoppløsning, avtradisjonalisering, og i et økt tidspress. En kombinasjon av disse samfunnsendringene kan ha skapt usikkerhet i foreldrekompetansen, og således bidratt til å skape større tillit til profesjonskunnskapen enn foreldrenes egen hverdagskunnskap om barn. Faren for at foreldre kan miste nyttig informasjon om barnet, innhentet gjennom dialog og samspill, kan dermed bli aktuell. Hvorvidt foreldrene dermed alltid kan sies og kjenne sine barn best skal være usagt, men allikevel problematisert.
I denne oppgaven beskrives og drøftes foreldres bruk av profesjonskunnskap om barn på egne relasjonelle forhold og problemer. Dette gjøre ved hjelp av teoerier som behandler forholdet mellom teori og praksis, der profesjonskunnskap faller innunder teoribegrepet og hverdagskunnskap faller innunder praksisbegrepet.
Veien mot en tryggere foreldrerolle og tillit til egen hverdagskunnskap, møtes med Marte Meo metoden og et sett utviklingsstøttende dialogprinsipper. Metoden fokuserer på foreldre som bærere av ferdigheter til dialog og samspill, og prinsippene viser dialogens naturlige form. Prinsippene brukes i denne oppgaven informasjonsfremmende ovenfor foreldrene, slik at de kan bli bevisst sitt eget potensial til å innhente betydningsfull hverdagskunnskap omkring sine egne barn.
2. METODE
De metodologiske valgene som er gjort i oppgaven begrunnes ut ifra oppgavens vitenskapelighet og troverdighet. Oppgaven opererer innenfor det samfunnsvitenskapelige feltet, der problemstillingen tar opp ulike samfunnsforhold, som primært beskrives gjennom en litteraturanalyse.
3. KILDER
Kildene som er brukt i denne oppgaven er i tillegg til bøker; avisartikler, forskningsartikler, internett, muntlige kilder og informasjon fra seminarer. Tanken er at et bredt spekter av kilder skal forebygge sjansen for tilfeldige feil og tolkninger. I oppgaven er det gjort bruk av både primær- og sekundærlitteratur, og av forfattere brukt i oppgaven trekkes frem; Tone Kvernbekk, Ivar Bråten og Bodil Olaussen, Lev Vygotsky, Ivar Frønes, Reidun Hafstad, Haldor Øvreeide og Vibeke G. Holthe.
4. HOVEDKONKLUSJON
Direkte slutninger trekkes ikke i denne oppgaven, men det antydes tendenser og tilbøyeligheter. Én tendens går ut på en lite bevisst foreldregruppe, som ikke er klar over sitt potensial til å innhente informasjon om barn gjennom dialog og samspill. En annen tendens går ut på at ferdighetene for dialog og innhenting av informasjon, ser ut til å bli forhindret i å blomstre naturlig,som følge av en rekke samfunnsendinger som har utfordret foreldrerollen. En tredje tendens peker i retning av en utfordrende men allikevel nyttig profesjonalisering av barneoppdragelsen, fordi foreldres behov for sosial speiling og bekreftelse sannsynligvis vil øke, som følge av blant annet avtradisjonalisering og nettverksoppløsning.