| dc.description.abstract | Problemområde/problemstillinger:
Oppgavens tema er å rette fokus mot to parallelle vitenskapsområder innenfor pedagogikken didaktikk og læringspsykologi. Min hovedhensikt er ikke å kritisere didaktisk relasjonsmodell for dens basis som analyseverktøy, men i større grad å vise at den har en nær sammenheng til forståelsen av hva læring er.
Jeg gjør dette gjennom å presentere didaktisk relasjonstenkning og et utvalg teorier/retninger innenfor kognitiv læringspsykologi, for så til slutt å kople disse sammen på én fremstillingsarena. På den måten prøver jeg å skape klarhet i om det her eksisterer en sammenheng som man bør ta hensyn til, hvis man skal komme videre innen forståelsen om undervisnings- og læringsbegrepet. En stor del av oppgaven avklarer, eksplisitt og implisitt, sentrale begreper innenfor undervisnings- og læringsfeltet, og deres betydningsinnhold. På den måten forsøker oppgaven å skape klarhet omkring premissene som blir lagt for den arena der denne diskursen utøves.
Min tilnærming til disse feltene er delt inn i en overordnet problemstilling:
”Et kritisk perspektiv på den didaktiske relasjonsmodell som benyttet "analyseverktøy" i forståelsen av undervisningssituasjoner, sett i forhold til defineringen av læringsbegrepet.”
Denne underbygges med tre delproblemstillinger:
1. Hva beskriver den pedagogiske virksomhet som foregår når man underviser med et intensjonelt aspekt, der læring er hovedformålet?
2. Hva beskriver de sentrale faktorene/prosessene som forståelsen av læring baseres på?
3. Hvilke aspekter synes hensiktsmessig for å beskrive individets bevissthet?
Den første delproblemstillingen legger et teoretisk og begrepsmessig fundament for forståelsen av didaktisk relasjonstenkning og undervisningsbegrepet (blant annet i forhold til opplæringsbegrepet).
Den andre og tredje delproblemstillingen dreier seg om ulike forståelser av læringsbegrepet og individets bevissthetsstruktur. Disse danner en basis for sentrale faktorer/prosesser i en begrepskategori som beskriver læringsfeltet og individets endringspotensiale.
Til sammen danner disse tre delproblemstillingene fundamentet for den kritiske drøftingen av didaktisk relasjonsmodell, sett i forhold til en kognitiv forståelse av individets bevissthetsstruktur, endringspotensiale og Jerome Bruners forståelse av ”The Culture of Education”.
Metode og kilder:
Oppgaven er et teoretisk studium i skjæringspunktet mellom undervisningsteori og læringspsykologi. Jeg har tatt utgangspunkt i en hermenautisk tilnærming for å finne frem til ulike referansepunkter mellom de to forskningsfeltene som oppgaven tar for seg. Diskursen er et metodisk gjennomgående trekk og har en sentral rolle i fremstillingen. Kjernen i prosjektet bygger i stor grad på tidligere aksepterte vitenskaplige arbeider. Et unntak er dog første del av kapittel fem som er en dokumentanalyse for å visualisere Forsknings- og Utdanningsdepartementets endring i bruken av begrepene undervisning og opplæring.
Kildematerialet i oppgaven bygger i hovedsak på primære kilder, som har blitt supplert med sekundærlitteratur for å skaffe meg oversikt over kritiske fortolkninger og holde kontroll over mine egne fortolkninger. Presentasjonen av den didaktiske relasjonsmodellen støtter seg i all hovedsak på arbeider av Bjørndal & Lieberg, deres grunnlagslitteratur, og senere omtaler av modellen. Avklaringene rundt læringsbegrepet baserer seg hovedsakelig på arbeider av M. Wertheimer, J. Piaget, L. Vygotsky, A. Newell & H. A. Simon, A. Bandura og J. Bruner, mens Bower & Hilgards ”Theories of Learning” er benyttet som sekundærkilde.
Resultater/hovedkonklusjoner:
Oppgavens problemstillinger blir besvart som følger:
Jeg avklarer begrepsbruk i forhold til undervisning og opplæring, og avviser opplæringsbegrepet som en tilstrekkelig beskrivelse av den pedagogiske aktivitet som, blant annet, foregår i skolen. Videre blir didaktisk relasjonsmodell presentert som en sentral forståelsesramme rundt implikasjoner rundt det å planlegge, gjennomføre og evaluere undervisning.
For å danne en basis for min begrepskategori av læring eller endringspotensiale, presenterer jeg et utvalg kognitive teorier/retninger innen læringspsykologien. Disse danner samtidig en basis for J. Bruner og hans forståelse. Bruner sees videre som en internasjonal parallellitet til min innfallsvinkel og forståelse rundt disse feltene. Hans forskningsresultater benyttes derfor i stor grad for å underbygge mine påstander.
I oppgavens siste del ser jeg didaktisk relasjonstenkning i et kritisk lys i forhold til annen undervisningsteori og den læringsteorien som har blitt presentert. Deretter trekker jeg ut hovedessensen i de læringspsykologiske tilnærmingene for å danne en begrepskategori som til sammen beskriver de vesentligste faktorer/prosesser læringsbegrepet består av. Disse kategoriene er kunnskap, erfaring, hukommelse, forståelse/innsikt, og indre og ytre atferd. Til slutt ser jeg det undervisningsteoretiske og læringsteoretiske feltet som to deler av en lærings- og utviklingsarena, som presenteres i en modell for å visualisere min forståelse. Denne kan sees som et utgangspunkt for en relasjonell forståelse omkring undervisning og læring.
Hensikten med oppgaven kan dermed sies å være, å vise at det eksisterer mange overlappende deler i de to forskningstradisjonene didaktikk og læringspsykologi, som historisk sett, har tatt for seg disse områdene. Jeg ønsker å påpeke viktigheten av å knytte de to forskningsfeltene sammen på én arena, blant annet fordi undervisning og læringsutvikling skal skape rammer og hjelpe de unge i kulturen med å finne frem til sin identitet. I en slik sammenheng er forklaringer av både læringspsykologisk og undervisningsmetodisk art av stor betydning hvis man skal komme til dypere innsikt om de prosesser som foregår.
En fremstilling av både undervisningsfeltet og læringsfeltet på samme arena har etter mitt syn en stor styrke i at den ikke institusjonaliseres, men åpner for alle feltene der læringsutvikling kan foregå. På den måten er det større muligheter for at man unngår sammenblandinger mellom ulike forståelser. Eksempelvis mellom forståelser der kunnskap blir knyttet til en gitt størrelse og det lineære perspektivet finner sin plass, og fremstillinger som forfekter en dynamisk forståelse, hvor kunnskap sees i sammenheng med kulturell relativitet, der innsikt dannes gjennom interaksjon og hyperstrukturelle mønstre. | nor |