Abstract
Innledning: Studier viser at over 90 % av de som dør i selvmord har vært i kontakt med helsevesen siste måneder i forveien for et eller annet helseproblem (Cavanagh et.al, 2003). Kun ca. 25 % av disse har vært i kontakt med psykisk helsevern (Walby, F.A., Odegaard, E. & Mehlum, L. 2006). Dette var utgangspunkt for denne studien for å undersøke om en pasient kommer med signaler til sin fastlege om at livet er for vanskelig å leve, og om de gjør det på en slik måte at det oppfattes av legen og blir spurt om.
Metode: Ti fastleger i et avgrenset geografisk område deltok i en kvalitativ studie med semistrukturert intervju om hva som skulle til for at tema selvmord ble tatt opp med en pasient under en konsultasjon. To til tre små vignetter med spørsmålet ” Hva ville du gjøre? ” ble lagt fram som et utgangspunkt til alle, men antallet oppfølgingsspørsmål var avhengig av hvor i stor grad oppfordringen til å fortelle videre ble fulgt. Systematisk tekstkondensering ble brukt som analyse (Malterud, 2006).
Resultater: Blant alle de ti intervjuede legene, var det ingen som sa at tema selvmord ikke var aktuelt for dem å ta opp med en pasient. Utgangspunktet for å ta dette opp var i svært mange tilfeller hvor pasienten presenterte åpenbare symptomer på depresjon. Dernest var kroppslige uttrykk fra pasienten, legens egen intuisjon på at noe ikke stemte, samt personer som kom på grunn av en krise. Langt de fleste brukte MADRS for å vurdere depresjon hvis det var indikasjon for det, så dette var nok overveiende grunnlag for å undersøke om en person hadde selvmordstanker /planer.
Konklusjon: I første rekke er det depresjon som får fastlegene til å spørre om selvmordstanker. I tillegg vektlegges kroppslige uttrykk, intuisjon og krise. Informantene nevnte depresjon hele 43 ganger og det varierer noe, fra 2-8 ganger.
Nøkkelord: Suicidalitet (selvmordsfare), selvmordstanker, vurdering av suicidalitet/selvmordsfare, fastlege, semistrukturert intervju.