Abstract
Det kliniske arbeidet i dag blir mer og mer preget av prosedyrer. Det henger sammen med den stadig mer ambisiøse vitenskapliggjøring av klinikken. Den kliniske virksomheten skal, som det nå heter, være evidensbasert. For å bidra til å kaste lys over denne utviklingen og disse endringene, har jeg studert innføringen av nye, evidensbaserte prosedyrer ved Medisinsk klinikk, Rikshospitalet, og hvordan dette oppleves av de ansatte på alle nivå i en organisasjon, og å forklare hvorfor innføringen gikk som den gjorde.
Jeg har brukt kvalitativ metode og intervjuet ledere, fagutviklingssykepleiere og "vanlige" sykepleiere om deres erfaring med de nye prosedyrene. I drøftingen av data ble uttalelsene fra informantene diskutert i lys av teorier om evidens og kunnskapsbegrepet, samt teorier om endringsprosesser.
Funnene viser at prosedyrer er nyttige som et felles utgangspunkt for en viss standard i avdelingen, men at den i liten grad beskriver sykepleie. Funnene peker mot at teori om klinisk skjønn i større grad enn de evidensbaserte prosedyrene ivaretar helheten til pasienten, og at skjønnsutøvelse er svært viktig i behandlingen av dem.
Undersøkelsen avdekker sprikende opplevelser av endringsprosessen. Det er uttalelser som indikerer motstand mot å utføre de nye prosedyrene fullt ut. Kommunikasjon av prosjektets mål og innhold til de ansatte, viste seg og ikke være tydelige nok. Fremtidige endringsprosesser bør starte med en klar forankring ikke bare hos ledelsen, men også hos de ansatte, før oppstart av lignende prosjekter. Lederne, deres kompetanse og deres involvering fra start til slutt er vesentlig for en vellykket implementering og et vellykket prosjekt. Funnene viser også at man ikke bør starte med flere prosjekter samtidig.