Abstract
Sykehus er komplekse institusjoner der grenser mellom samhandlende helseprofesjoner stadig utfordres. Denne oppgaven tar for seg forholdet innen fagfeltet medisinsk bildediagnostikk der radiologer som legespesialister, jobber tett sammen med radiografer, en yrkesgruppe med treårig bachelorutdannelse. Etter eksempel fra utlandet ønsker norske radiografer nå utvidede roller der de ikke bare fremskaffer bildemateriale, men også selvstendig bidrar i tyding og rapportering av undersøkelsene. Med dette ekspanderer de inn på radiologenes tradisjonelle enemerker. En slik jobbglidning vil kreve videreutdanning og opplæring der radiologene må gi fra seg praktisk og teoretisk kunnskap til sine tradisjonelle medhjelpere, radiografene. Radiografenes profesjonsbevissthet øker, samtidig som deres utdanningsinstitusjoner gjennomgår en akademisering. Jobbglidning kan åpne nye karriereveier og passer derfor godt inn i dette bildet.
Det er i Norge som i mange andre land, økende etterspørsel etter bildediagnostiske tjenester. Radiologene opplever stort arbeidspress og ser seg selv som en mangelfull ressurs. Jeg som forsker er selv radiolog. Med denne oppgaven ønsker jeg å belyse fenomenet jobbglidning sett fra radiologenes synsvinkel. Hva avgjør radiologenes holdninger til dette, og i hvilken grad uttrykker de en pågående profesjonskonflikt? For å utvide egen horisont har jeg skaffet meg et teorigrunnlag fra profesjonssosiologien der særlig Andrew Abbotts refleksjoner rundt samhandling mellom profesjoner står sentralt. Jeg ser også nærmere på prosesser og arbeidsdeling mellom radiologer og radiografer i andre land, særlig Storbritannia
Empiri er hentet fra debatt i norske radiologiske fagfora og fra to fokusgruppeintervjuer med til sammen ni leger fra radiologiske sykehusavdelinger. Legene er svært splittet i sin argumentasjon. De framstiller en presset hverdag preget av vanskelige prioriteringer og følelse av utilstrekkelighet. De ønsker avlastning men har likevel store betenkeligheter med å slippe til sine tidligere medhjelpere radiografer på det diagnostiske området. I et klima der opplæring av nye legespesialister ofte må nedprioriteres i forhold til ren produksjon, ønsker de å prioritere sine egne framfor en annen yrkesgruppe. De mener også de som leger, har et spesielt ansvar og uttrykker bekymring for kvalitet og pasientsikkerhet hvis ikke-leger slipper til. Det avtegner seg et bilde av en klassisk profesjonskonflikt der svært mange av de mekanismer Abbott beskriver er til stede. Legene ønsker prinsipielt å holde på sin jurisdiksjon til hele det diagnostiske området. De understreker viktigheten av egen akademisk kunnskap og setter seg selv i en særstilling blant helsepersonell. De har likevel respekt for radiografene som ansvarsfulle medarbeidere som utfører viktige oppgaver, men ser altså helst at de holder seg innenfor sine tradisjonelle enemerker. Radiologene er imidlertid ikke helt avvisende til enhver form for jobbglidning. Gitt klare begrensninger og tilstrekkelig medisinsk kontroll, kan flere av legene se for seg utvalgte radiografer i begrensede diagnostiske roller. Det er likevel ingen stor entusiasme å spore blant radiologkollegene.