Abstract
Selvskadingsfenomenet øker i synlighet og omfang i den vestlige del av verden. Spesielt i ungdomspopulasjonen. Denne artikkelen belyser selvskadingsfenomenets sosiokulturelle aspekter. Selvskading kan i likhet med spiseforstyrrelser betraktes som enda et eksempel på et kultursensitivt syndrom. En ny form for kulturell kompleksitet og ustabile rammer for identitetsdannelse knyttes her til oppblomstringen av fenomenet. Det å skjære i egen hud fortolkes som et indre psykologisk drama i dialog med en kulturell kontekst, samtidig som adferden leses som et speil av kulturen. Et utvalg kliniske og faglitterære tekster om selvskadeadferd utgjør artikkelens empiriske fundament. Ved å betrakte fenomenet i lys av ulike kulturanalytiske perspektiver synliggjøres hvordan det kroppsliggjorte symbolspråket både kan vise til mytologiske temaer og samfunnsstrukturer. Videre vises begrensninger i en helsefaglig diskurs som noe ensidig fremstiller selvskadingsfenomenet som et resultat av en desorganisert selvutvikling i et dysfunksjonelt tilknytningsmiljø. Den massive psykologiseringen og individualiseringen av selvskadehandlinger kan bety at et fenomen som muligvis også springer ut av samfunnsmessige potensielt patogene forhold blir forstått som noe som alene oppstår, og dermed har sin helt naturlige løsning i det enkelte menneskets psyke. Artikkelen setter også fokus på hvorfor særlig de unges psykiske vansker nå på en annen måte enn tidligere kroppsliggjøres.
Self-harm has increased in Western societies, especially among youth. This article illuminates the socio-cultural aspects of the self-harm phenomenon. Similar to eating disorders, self-harm may be considered a culture-bound or culture-sensitive syndrome. Radical cultural changes and socio-cultural instability represents insecure conditions for construction of a stable identity and is described as a possible etiological factor in self-harm. Skin-cutting is interpreted as a psychological drama in dialogue with a cultural context, at the same the act is considered a reflection of contemporary culture. A variety of clinical texts and related research about self-harm behavior is the article's empirical foundation. By considering self-cutting in light of various cultural analytic perspectives, the article highlights how this body-symbolism (the language of bodily signs) may refer to both mythological themes and social structures. The article also addresses the limitations of current medical and psychological discourse, which unilaterally present self-harm as a result of a disorganized self-development in a dysfunctional attachment environment. The massive psychological synchronization and the individualization of the self-harm behavior may mean that a phenomenon which possibly arises from pathogenic social conditions is understood as something which occurs in isolation, and thus only has its solution in the individual human psyche. The article also focuses on why young people in our postmodern era more frequently tend to express their distress in bodily terms.