Abstract
Bakgrunn: Muskelskjelettplager er svært vanlig i befolkningen og innebærer store kostnader for den enkelte og for samfunnet. For å lykkes med behandling av kroniske plager er det viktig å involvere pasienten i behandlingsprosessen. De siste årene har det vært et økende fokus på utvikling av pasientspesifikke målemetoder som ivaretar pasientens perspektiv når det gjelder egen helse og funksjon. Patient Specific Functional Scale (PSFS) er et slikt verktøy for beskrivelse og vurdering av aktivitetsproblemer
Formål: Formålet med studien var å anvende PSFS for å undersøke hvordan pasienter med muskelskjelettplager som går til fysioterapeut i primærhelsetjenesten beskriver og vurderer sine aktivitetsproblemer, og videre, å undersøke om PSFS er et reliabelt verktøy brukt for denne pasientgruppa.
Metode: Det ble inkludert 87 pasienter med muskelskjelettplager som var til behandling hos fysioterapeut i primærhelsetjenesten. Pasientene vurderte sine aktivitetsproblemer ved bruk av PSFS to ganger, med en ukes mellomrom. De rapporterte aktivitetene ble kategorisert ved hjelp av to ulike kartleggingsverktøy, Internasjonal klassifikasjon av funksjon, funksjonshemming og helse (ICF) og Taxonomic Code of Occupational Performance (TCOP). Reliabilitet og målefeil ble undersøkt gjennom å beregne Intraclass Correlation Coefficien (ICC), Standard Error of Measurement (SEM) og Smallest Detectable Change (SDC).
Resultater: Gruppen av pasienter med muskelskjelettplager rapporterte til sammen 153 forskjellige aktiviteter. Opp mot 90 % av aktivitetene kunne kategoriseres innenfor ICFs aktivitetsdomene, og med TCOP over 90 % på nivåene oppgave, handling og aktivitet. Kategorisering uten rammeverk viste at omtrent 1/3 av aktivitetene var i kategorien fritid og trening, mens omtrent 1/3 i kategorien enkel bevegelse. Reliabilitetsanalysene viste at aktivitet 1 ble vurdert med utmerket grad av reliabilitet (ICC 0,83) mens reliabiliteten for aktivitet 2 var akseptabel (ICC 0,55), for aktivitet 3 og gjennomsnittet av de tre aktivitetene var den moderat (ICC 0,66–0,72). Målefeilen (SEM) for aktivitet 1, 2, 3 og gjennomsnittet var henholdsvis 0,9, 1,6, 1,4 og 0,9 scoringspoeng mens minste oppdagbare forskjell (SDC) var henholdsvis 2,5, 4,4, 3,8 og 2,5 scoringspoeng.
Konklusjon: Resultatene av denne studien viser at pasienter med kroniske muskelskjelettplager som går til fysioterapeut i primærhelsetjenesten hovedsakelig beskriver sine problemer på aktivitetsnivå. Metoden har utmerket reliabilitet når det gjelder den beskrevne vanskelighetsgraden av første rapporterte aktivitet. Basert på resultater fra denne studien, kan det antas at det pasientspesifikke instrumentet PSFS er egnet til bruk i primærhelsetjenesten, som en standardisert metode for beskrivelse og evaluering av aktivitetsproblemer. Det er rimelig å anta at bruk av PSFS vil kunne bidra til å sikre at behandling og tiltak blir i tråd med pasientens egne prioriteringer.
Background: Musculoskeletal disorders are very common in the population and imply great burden for the patient and society. For successful treatment of chronic disorders it is important to involve the patient in the treatment process. The last years it has been an increasing focus on the development of patient-specific measures to promote the patients’ own perspective when it comes to measuring health and function. Patient Specific Functional Scale (PSFS) is a patient specific tool for description and assessment of activity problems.
Objective: The objective of this study was to use PSFS to examine how patients with musculoskeletal disorders, seeking physiotherapy in primary care, describe and assess their activity problems, and to examine if PSFS was a reliable tool for use in this patient group.
Method: A total number of 87 patients with musculoskeletal disorders, seeking physiotherapy treatment in primary care were included. PSFS was completed twice, with one week in between the two sessions. The activities reported in PSFS were categorized using two classification systems; International Classification of Functioning, Disability and Health (ICF) and Taxonomic Code of Occupational Performance (TCOP). Reliability and measurement error was examined by use of Intraclass Correlation Coefficient (ICC), Standard Error of Measurement (SEM) and Smallest Detectable Change (SDC).
Results: The patient group reported 153 different activity problems. Near 90 % was categorized within the ICF activity domain, and with TCOP more than 90 % in the categories; action, task and activity. The categorizing without any theoretical framework showed about 1/3 of the activities within the category of leisure and exercise, and about 1/3 within the category of simple movement. Activity 1 was evaluated with excellent reliability (ICC 0,83) whereas activity 2 showed fair reliability (ICC 0,55), activity 3 and the mean of the three activities showed moderate reliability (ICC 0,66 – 0,72). Measurement error (SEM) for activity 1, 2, 3 and the mean of the three were 0,9, 1,6, 1,4 and 0,9 points, respectively. Smallest Detectable Change (SDC) were 2,5, 4,4, 3,8 and 2,5 points, respectively.
Conclusion: The results of this study show that patients with chronic musculoskeletal disorders seeking physiotherapy in primary care mainly describe their problems at the activity level. The method has an excellent level of reliability when it comes to the described level of difficulty for the first reported activity. Based on the results of this study, it may be presumed that the patient specific tool PSFS is well suited for use in primary care, as a standardized method for description and evaluation of activity problems. It is reasonable to presume that the use of PSFS will contribute to secure that treatment is in line with the patients’ own priorities.