Abstract
I denne studien ble pasienters opplevelse av stress og mestring etter hjerneslag undersøkt. Så langt har få studier belyst dette temaet. Hensikten var å bidra til økt kunnskap om hvordan det oppleves å bli rammet av slag, og hvordan slagrammede selv opplever stress og mestring. En slik kunnskap antas å kunne være svært nyttig for helsepersonell som arbeider med slagpasienter i den akutte fase og den tidlige rehabilitering.
Studien tok utgangspunkt i et fenomenologisk-hermeneutisk perspektiv.
Den anvendte en kvalitativ tilnærming, som omfattet gjentatte semistrukturerte intervju med et utvalg av slagpasienter i løpet av de to første måneder etter slaget. Pasientene ble intervjuet fra en til fem ganger i løpet av denne perioden. Materialet bestod av totalt 16 intervjuer med seks pasienter, tre menn og tre kvinner.
Studiens funn indikerer at selv lette slag kan medføre dramatiske konsekvenser for den som rammes, men det synes som pasientene ikke tar de dramatiske konsekvensene helt inn over seg følelsesmessig den første tiden etter slaget. De velger å innta en avventende holdning til situasjonen. Variasjon i aktivitetsnivå før slaget synes å bidra til forskjellig opplevelse av hvordan slaget har grepet inn i livet til den enkelte.
Funn i denne studien tyder på at tap av funksjon representerer en viktig form for stress den første tiden etter hjerneslaget. Funksjonstapet medfører for mange en opplevelse av kroppen som fremmed. Mestring synes å derimot være mest knyttet til gjenopptakelse av aktiviteter som betyr noe for pasienten. Gjenvinning av funksjon synes å bidra til opplevelse av mestring i den grad det kan være en hjelp til å gjenskape et meningsfullt liv.
De opplevelser av stress som kom fram i denne studien synes ellers å være knyttet til det å være pasient på sykehus, å måtte motta hjelp fra andre og tap av selvstendighet. Den uvisshet som slaget bringer med seg, knyttet til faren for å få et nytt slag, samt usikkerhet omkring prognose og pårørendes evne til mestring, var også former for stress som gjorde seg gjeldende.
Mestring var i dette materialet for en stor del knyttet til å sette seg konkrete meningsfulle mål, tro på bedring som motivasjon for trening, informasjonssøken, å sammenligne seg med andre slagrammede, å nedtone ønsket om å bli gammel, samt å begrense den sosiale aktivitet en periode og støtte seg til samlivspartner.
En viktig implikasjon av disse funnene synes å være at gjenopptrening av funksjoner må relateres til pasientens personlige mål og meningsfulle sammenheng allerede på et tidlig tidspunkt etter slaget.
Patients' experiences of stress and coping after having suffered a stroke was studied. Few studies so far address this topic. The aim was to contribute to increased knowledge of the experiences of suffering from stroke and how stoke survivors themselves experience stress and coping. Such knowledge is assumed to be of great importance to health care workers working with stroke patients in the acute phase and during early rehabilitation.
A phenomenological-hermeneutic perspective provided the theoretical foundation for the study.
Utilizing a qualitative approach, the study encompassed repeated semistructured interviews with a sample of acute stroke patients during the first 2 months following the stroke. Patients were interviewed between one and five times during this period, producing a total of 16 interviewes with six patients, three men and three women.
The findings indicate that even a mild stroke can have dramatic consequences, though the participants did not seem to be strongly emotionally affected by these changes initially. Instead, they choose to adopt a "wait and see" attitude in terms of how their situation would unfold. Differences in the level of activity before the stroke seem to contribute to different experiences of how the stroke affects the lives of the stroke survivors.
Findings of this study indicate that loss of function constitutes an important experienced stressor the first two months after a stroke. Loss of function leads to the experience of an alienated body for some of the patients. Coping seems to be most closely related to activities that have a special meaning to the patient. Regaining function seems to contribute to an experience of coping to the extent that it helps recreate a meaningful life.
Other experienced stresses revealed in this study were related to hospitalization, having to accept help from others and loss of independence. The uncertainties following a stroke in terms of the danger of having a new stoke, unclair prognosis and the spouse's ability to cope, were additional stresses experienced by the stroke survivors. Coping was mainly related to defining concrete meaningful goals for oneself, a belief in improvement as a strong motivator for training, information seeking, comparing oneself to other stroke survivors, revising one's ambitions about reaching old age, reducing social activity and finding support in one's spouse.
An important implication of these findings seems to be that already in the early stages after a stroke, training to regain function must be related to the patient's personal goals and to the patient's thoughts of what is meaningful.