Kritikk, komikk og polemikk i William Kleins spillefilmer fra 1960-tallet

Abstract

William Klein er mer kjent som fotograf enn som filmskaper, men står blant annet ansvarlig for _Qui êtes-vous, Polly Maggoo?_ (1966) og _Mister Freedom_ (1968), spillefilmer som begge er symptomatiske for kritiske strømninger i det franske filmmiljøet på slutten av 1960-tallet. Begge filmene utpreger seg ved en ironisk, karnevalesk og til tider komisk subvertering av det klassiske hegemoniske filmspråket, politiske autoriteter og massemedias diskurser. Gjennom næranalyse av disse filmene undersøker jeg i denne oppgaven potensialet i den subversive og konseptuelle tilnærmingen til filmformen, inspirert av teoretiske perspektiver som har grunnlag i Bertolt Brecht og Mikhael Bakhtin. Jeg argumenterer for at forbindelsen mellom kritikk og komedie er spesielt interessant hvis man betrakter filmene som et innslag i en debatt om hvordan problematiseringen av representasjon kan forenes med tilskuerengasjement. Hva er det kritiske potensialet i filmenes distanserte fremstillinger av karakterer og begivenheter, og hvilken rolle spiller komiske virkemidler i dette grepet, er spørsmålet jeg forsøker å svare på.

The photographic work of William Klein is perhaps more famous than his cinematic indulgencies, the latter amongst other things including _Qui êtes-vous, Polly Maggoo?_ (1966) and _Mister Freedom_ (1968), both symptomatic of critical currents in French late 1960s film culture. Both films are marked by an ironic, carnivalesque and comic subversion of the hegemony of classical film language, political authorities and discourses of the mass media. Inspired by theoretical perspectives grounded in Bertolt Brecht and Mikhael Bakhtin, I discuss the potential in this subversive and conceptual approach to film form, through close analysis of the two films. I argue that this focus is particularly interesting when related to an aesthetic debate about how to engage the spectator when issues of representation are considered problematic. Where do the distanciated representation of character and action leave the potential for critique, and what is the role of comedy in this approach, is the question I am trying to answer.