Abstract
Vi lever i et smakssamfunn der vi i mangel på tidligere tiders sterke sosiale tilknytningspunkt i familie, yrke og klasse må bygge identitet gjennom egne domshandlinger basert på smak. Vi velger utdanning og yrke, sted å bo, bil å kjøre med, partner å leve med, klær å gå med, mat å spise, fritidsaktiviteter å drive med osv., og alle disse valgene gjøres på grunnlag av hvem vi er og hva vi ønsker å identifisere oss med. På samme måte har vi alle noe vi kan kalle for vår egen musikksmak. Vi har preferanser for ulike musikalske sjangere og artister, hva vi liker å høre på og hva vi vil bli identifisert med. Musikksmak knyttes opp mot identitet, og gjør at mennesker blir lettere å kategorisere som «typer». Musikk har en sentral plass i forsøket på å løse vår tids «identitetsproblem».
Oppgaven er et forsøk på å utforske en kompleks og utydelig smaksdiskurs. Jeg belyser hvordan aktører i musikkfeltet snakker om smak, hvordan smak forankres, og hvordan smaken læres gjennom sosialisering. Aktøren i musikkfeltet er spesielt egnet i en empirisk musikksosiologisk studie av denne sort fordi hun/han har et bevisst forhold til smak, og berører det i flere nivåer. Det handler ikke bare om hvilken musikk man liker å høre på og bli identifisert med, men også hvordan man skal arrangere eller instrumentere en låt, hvilke toner man skal spille i en solo, hvilke referanser man legger i spillet sitt, hvilke «kommersielle» kompromisser man er villig til å inngå, integritet og autentisitet i musiseringen osv. De fire informantene jeg har intervjuet kommer i kontakt med smaksdommer på ulike måter i kraft av sine posisjoner som aktører i det norske musikkfeltet i dag.