Hide metadata

dc.date.accessioned2013-03-12T12:01:19Z
dc.date.available2013-03-12T12:01:19Z
dc.date.issued2007en_US
dc.date.submitted2007-04-25en_US
dc.identifier.citationKleivenes, Åsmund. Med hijab og rockebass. Hovedoppgave, University of Oslo, 2007en_US
dc.identifier.urihttp://hdl.handle.net/10852/27113
dc.description.abstractVi lever i et samfunn og en tid hvor impulser og trender treffer oss fra alle kanter: Oppussingsprogrammer på TV forteller oss hvordan vi bør bo. Livsstilsmagasiner har oppskriftene på hvordan vi bør spise, trene og leve. Dagbladet har et eget nettsted som heter kjendis.no, hvor vi kan oppdatere oss på hvilke verdier idolene våre forfekter. Dagspressen passer på at vi tar riktig side i politiske og religiøse konflikter. Mens man ”i gamle dager” kunne avsløre reklame som reklame, opplever man i dag at klesfabrikanter, alkoholprodusenter og utesteder sponser populære elever ved ungdoms- og videregående skoler for å snikpromotere sine produkter og tjenester. Deli de Luca har erkært krig mot kjøleskapet og bordfellesskapet, og folk blir kjærester etter bare å ha møttes på Internett. Samtidig er det demografiske bildet i dette moderne samfunnet i rask og kontinuerlig endring, selv – eller kanskje spesielt – i en liten storby som Oslo. Bydeler rustes opp, boligpriser stiger, byggherrene lar trender bestemme hvilke typer leiligheter man skal bygge, beboere presses ut og nye flytter inn. I Gamle Oslo bytter ungdomsskolene Hersleb og Jordal på å holde posisjonen som bydelens mest populære, og en økt satsing på barne- og ungdomsarbeid bidrar til at barnefamilier blir boende lenger, hvis man da har vært så heldige å ha kjøpt bolig på et gunstig tidspunkt. I denne virkeligheten skal unge tenåringer ikke bare prøve å utvikle en identitet, de skal også finne fotfeste i et miljø og en kultur som hele tiden er i bevegelse. Dette bør være utfordrende nok for etnisk norske ungdommer, og det synes ikke urimelig å tenke at unge med ikke-vestlig bakgrunn kan oppleve enda større vanskeligheter med å slå rot i et samfunn hvor de ikke har noen historie. Forholdet mellom musikk og identitet har vært gjenstand for omfattende diskusjon og forskning. Antikkens filosofer tilla toneartene ulike sinnsbevegende egenskaper, og Rousseau fulgte melodien helt inn i sjelen, hvor han mente den aktiviserte de samme lidenskapene som den gjenspeilet. Et mer moderne syn lar jeg representeres av Ruud, som skriver at musikken handler om ”…å fargelegge øyeblikk og hendelser i livet med følelser, om å produsere gjenstander og relasjoner til tid og sted slik at verden ikke framstår tilfeldig og uten hensikt for oss” (Ruud, 2002, s. 57). Ved å sette musikken i sammenheng med ”utenommusikalske” faktorer, kan musikken gis mening og identitetsdannende egenskaper. Bjørkvold sier at ”Hver enkelt person stimuleres til egne, introspektive reiser når sangen treffer. Det utløses høyst subjektive minner, lukter, bilder og følelser” (Bjørkvold, 1998, s. 59). Han poengterer at jo sterkere forankring individet har i fellesskapet, desto lettere har det for å finne en dypere forankring i seg selv. Intersubjektivitet og intrasubjektivitet genererer hverandre proporsjonalt, sier han. Øyeblikk, hendelser og relasjoner er begreper som har en viss sosial aura over seg, og for svært mange er det nettopp musikkens sosiale aspekt som gir den sin verdi. Sangen rundt leirbålet, de religiøse ritualene, supporternes allsang på fotballkampen, spontansangen i sandkassa, skolekorpsene hver 17. mai, refrenget på rockekonserten, pappas kveldssang – musikken kommer best til sin rett når den lyttes til eller utøves av to eller flere. Da blir musikken en aktivitet, en prosess, og ikke et rent produkt. Vi får det Small (1998) kaller musicking. En aktivitet som i høyeste grad ivaretar både det prosessorienterte og det sosiale, er samspill i et band. Det å spille i band er i tillegg forbundet med så mange myter, ideologier og forventninger at bare vissheten om disse ”utenommusikalske” faktorene alene kan være nok til sette farge på utøverens identitet. Videre utfordrer bandtilhørigheten musikeren på en rekke andre felter. En må selvsagt kunne samarbeide og kommunisere med andre, en må organisere, drive research, studere, ha selvdisiplin, være allsidig og fleksibel, takle nederlag, motgang og medgang, og en må faktisk kunne være usosial nok til å låse seg inne på øvingsrommet. Et band byr på mange av de samme utfordringene livet gjør, noe som skulle indikere at et knippe angivelig rotløse tenåringer i et uforutsigbart oppvekstmiljø ikke ville ha vondt av å sosialiseres innenfor rammene av nettopp en slik aktivitet. En kan altså spørre seg: Om en flerkulturell tenåring skaper seg en identitet i et bandfellesskap og klarer å finne en forankring i dette fellesskapet, vil han eller hun da kunne overføre denne tilhørighetsfølelsen til ”den grå hverdagen”? Jeg har valgt å drøfte mine data i lys av to konkrete studier som på flere måter ligner mitt eget, men som samtidig divergerer på kontekstuelle områder som miljø og – ikke minst – tid. Begge studiene er nordiske, og de omhandler ungdom, musikk og oppvekst i de respektive byenes forsteder og arbeiderstrøk. Til sammen spenner de over et tidsrom som strekker seg fra 1978 til 1992, og jeg har følgelig forsøkt å gjøre mitt eget studium til en forlengelse av denne tidslinjen. Fornäs, Lindberg og Sernhede (1988) presenterer i et forskningsprosjekt tre unge band fra Stockholm, Gøteborg og Helsingborg. Gjennom et to år langt feltarbeid blant ca 20 ungdommer, som alle er i 15-årsalderen når prosjektet startes, søker forfatterne å danne seg et bilde av ”rockmusicerandet som en aspekt av ungdomars socialisation”. Deres intensjon er å ”bredda förståelsen för och därmed skapa respekt för det mångfasetterade identitetsarbete och de dynamiska läroprocesser som äger rum i ungdomsgäng i allmännhet och i rockmusicerandet i synnerhet”. Forskerne følger de unge musikerne på øvinger og konserter og i størst mulig grad også i andre sammenhenger. Datainnsamlingen er i hovedsak tidfestet til årene 1985 og 1986. Berkaak og Ruud (1994) leter i Sunwheels. Fortellinger om et rockeband etter sammenhengene mellom et bands opprør og tilhørighet. De ønsker å vise hvordan bandet og miljøet rundt det gjennom 15 år har klart å finne en balanse mellom disse to faktorene. Utgangspunktet er bandet Sunwheels fra Kalbakken, ei gruppe som er aktiv fra 1978 til 1985. Etter bandets nedleggelse fortsetter guttene i nye konstellasjoner, og ved hjelp av intervjuer, filmopptak, avisartikler og gamle fanblader tegner Berkaak og Ruud et musikkantropologisk landskap rundt musikerne fram til de selv møter dem i 1989. Feltarbeidet avsluttes i 1992. Deres og mine informanter har tilfelles at de alle er vokst opp i arbeiderstrøk i Oslo øst, selv om en nok kan stille spørsmålstegn ved om Grønland i dag kan påsettes en slik merkelapp. I motsetning til meg hadde forskerne bak ”Under rocken” og ”Sunwheels” neppe innvandringsaspektet i tankene da de fant fram til informantene sine. Men selv om det flerkulturelle oppvekstmiljøet på Grønland var og er selve grunnmuren for mitt hovedoppgaveprosjekt, søkte jeg ikke utelukkende etter et fremmedkulturelt utvalg da jeg høsten 2003 satte sammen bandet WhatEver. Kriteriene jeg gikk etter var om deltakerne var tilgjengelige, musikalske og venner. At de sju ungdommene som har vært innom eller fortsatt spiller i bandet representerer seks ulike land, kan forklares ved at de er oppvokst i Gamle Oslo og omegn. Her har de valgt seg venner etter nettopp tilgjengelighet og felles interesser, ikke etter etnisk opprinnelse. Feltarbeidet presenteres gjennom tre kapitler: I presentasjonen av Grønland - makrokosmos, har jeg forsøkt å gi en beskrivelse av ungdommenes oppvekstmiljø: Hvordan er området blitt slik det framstår i dag? Hvem bor der nå, og hvordan er det å vokse opp der? Hvilke holdninger, verdier og interesser har Grønlands ungdom i dag? Grønland menighet utgjør så et mesokosmos som ønsker nettopp å sørge for at nærmiljøet er et godt sted å vokse opp i, samtidig som man ønsker å formidle verdier man mener kan komme soknets barn og unge til gode. Jeg har forsøkt å tegne et bilde av menighetens funksjon i nærmiljøet siden 1992 og min rolle som barne- og ungdomsarbeider i den samme perioden. Når jeg har viet såpass mye plass til beskrivelser av bydel og menighet, har det vært for å gi leseren en forståelse av hvilke forutsetninger informantene og deres like lever under og hvilke forutsetninger jeg har hatt for å skrive akkurat denne oppgava om akkurat disse ungdommene. I kapitlet om mikrokosmos møter vi endelig selve bandet. Jeg har gjort mitt beste for å gi en så ærlig, saklig og relevant framstilling av bandmedlemmene og deres aktiviteter som mulig. Jeg har prøvd å skildre hver enkelt personlighet på varsomt vis. Jeg har formidlet opp- og nedturer, og jeg har forsøkt å belyse hvordan eller hvorvidt deres sosiale utvikling har holdt takten i forhold til den musikalske aktiviteten.nor
dc.language.isonoben_US
dc.titleMed hijab og rockebass : En undersøkelse av rockeband som integreringsnøkkel blant flerkulturell ungdom på Grønland i Osloen_US
dc.typeMaster thesisen_US
dc.date.updated2008-03-10en_US
dc.creator.authorKleivenes, Åsmunden_US
dc.subject.nsiVDP::110en_US
dc.identifier.bibliographiccitationinfo:ofi/fmt:kev:mtx:ctx&ctx_ver=Z39.88-2004&rft_val_fmt=info:ofi/fmt:kev:mtx:dissertation&rft.au=Kleivenes, Åsmund&rft.title=Med hijab og rockebass&rft.inst=University of Oslo&rft.date=2007&rft.degree=Hovedoppgaveen_US
dc.identifier.urnURN:NBN:no-15800en_US
dc.type.documentHovedoppgaveen_US
dc.identifier.duo57529en_US
dc.contributor.supervisorJon-Roar Bjørkvolden_US
dc.identifier.bibsys071270175en_US
dc.identifier.fulltextFulltext https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/27113/2/Medxhijabxogxrockebass.pdf


Files in this item

Appears in the following Collection

Hide metadata