Abstract
Oppgaven tar for seg Baz Luhrmanns Moulin Rouges (2001) forhold til musikalske klisjeer, og viser hvordan det parallelt eksisterer en tro på dem og en avvisning av dem. Gamle elementer avslørt som klisjeer har likevel en mulighet til å brukes, og oppgaven tar spesielt opp forholdet til ulike pussigheter ved musikalgenren. Det blir gjort undersøkelser av hvordan filmen befinner seg i en pendling mellom tragedie og komedie bl.a ved en samtidig musikalsk dedikasjon og en selv-bevisst fortellerramme, der publikums investeringer er med på å sette det hele i spill. Oppgaven berører også ulike aspekter ved intertekstualitet. Forskjellige strategier av distanse og inderlighet diskuteres i lys av en romantisk lengsel, nært knyttet til en lesning av filmen som konstituerende for et bestemt musikksyn.