Abstract
Rett etter 1. verdenskrigs slutt startet det opp en selvstendig, norsk opera i Stortingsgaten i Kristiania. Operaen het “Opera Comique”, og ga hovedstaden omtrent daglige opera- og operetteforestillinger fra åpningen 29. november 1918 til og med den siste forestillingen 31. august 1921. Opera Comique spilte i løpet av tre sesonger 27 forskjellige operaer og 11 operetter. I oppgaven ser jeg nærmere på Opera Comiques historie og presenterer viktige sider ved operadriften, sett i sammenheng med sentrale tendenser i tidens kultur- og musikkliv. Jeg viser hvordan Opera Comiques virksomhet reflekterte viktige sider av det samfunnet operaen var en del av, og hvordan Opera Comique på sin side påvirket norsk kultur- og musikkliv i løpet av den korte tiden den var i virksomhet.
I oppgaven presenterer jeg Opera Comiques virksomhet; repertoaret, den kunstneriske ledelsen, sangerne, orkesteret o.s.v. I tillegg til den generelle presentasjonen av operaen, ser jeg nærmere på to av Opera Comiques oppsetinger: Tannhäuser av Rihard Wagner og Zigøinerbaronen av Johann Strauss. I kapitlene om disse oppsetningene bruker jeg det tilgjengelige kildematerialet til å beskrive forutsetingene for oppsetningene; tradisjoner og konvensjoner, utenlandske impulser og responsen fra publikum og musikkritikere. Her har jeg sett at Opera Comique i varierende grad var rustet til oppsetingen av verkene. Det at Opera Comique hadde nok sangere til å ha dobbelt besetning i en opera som Tannhäuser viser at operaen hadde mange gode stemmer i ensemblet. Imidlertid var orkesteret og scenen litt små for oppsetningen av wagneroperaen. I operetten Zigøinerbaronen passet dette bedre. Her lå utfordringen for Opera Comique i å forvandle operasangerne til “skjælmske operettedivaer”, noe operaen til en viss grad klarte.
Musikkritikkene har vært de viktigste kildene til oppgaven. Vurderingene og beskrivelsene i kritikkene er subjektive, men utgjør, nettopp derfor, en rik kilde til hvordan oppsetingene ble tatt imot av datidens publikum. Dette gir oss et innblikk i musikklivet i Kristiania i denne perioden, der den senromantiske musikken fremdeles preget musikklivet i stor grad. I tillegg var debattene om "det norske" i musikken viktig. Dette påvirket mottakelsen av de to oppsetningene i stor grad, og jeg ser i oppgaven på hvordan Tannhäuser og Zigøinerbaronen ble omtalt på svært forskjellig måte i aviskritikkene, noe som blant annet viser kritikerens holdninger til henholdsvis opera- og operettegenren.