Abstract
Gjennom en karriere på snart 40 år og gjennom bevegelser i mange forskjellige musikalske landskap, der hun har blitt betegnet som alt fra folk-sanger og singer/songwriter til en artist med ett ben i pop-, rock- og i jazzsjangeren, og gjerne hybrider av disse, har Joni Mitchell markert seg som sanger, musiker, låtskriver og poet. I oppgaven prøver jeg å komme nærmere hva det er som kjennetegner denne artisten, og hvordan musikken hennes på ulike måter kan gi betydning, forståelse og mening. I oppgaven har jeg ikke valgt noen bestemt metode som følges konsekvent. Oppgaven er imidlertid som helhet plassert innenfor en hermeneutisk tradisjon, der subjektiv fortolkning av materialet står sentralt. I utgangspunktet bygger fortolkningene på auditiv analyse av Joni Mitchells innspillinger, men det er også benyttet noe transkripsjon der jeg har funnet det hensiktsmessig. Videre er det hentet teori som jeg synes har vært hensiktsmessig for å beskrive musikken ut fra de temaene jeg er inne på. Dette i et forsøk på å si noe om musikken til Mitchell som meningsbærende i vid forstand, på samme tid som jeg har vært interessert i å finne ut mer om hva som kjennetegner tonespråket til denne artisten.
Et tema som tas opp er ”det gripende” i Mitchells stemme, som jeg diskuterer i sammenheng med Roland Barthes’ essay ”The Grain of the Voice” (1985). Videre undersøker jeg i hvilken grad forståelse av artisten som person kan utgjøre musikalsk mening gjennom Barthes’ essay ”Forfatterens død” (1994). I sammenheng med, og i forlengelsen av dette, er jeg inne på begreper om autentisitet som har vært sentrale i en populærmusikalsk sammenheng. Her ser jeg også på hvordan musikken kan gi uttrykk for en form for autentisitet knyttet til et gitt sted og /eller en bestemt ideologi.
Oppgavens siste tema er identitet og kjønn. Kjønnskonvensjoner og oppfatninger om hva som er naturlig eller passende ut fra begreper om maskulinitet og femininitet er også noe som har nedfelt seg i musikkbransjen, der kvinner tradisjonelt sett har hatt problemer med å bli tatt på alvor på linje med menn. Jeg undersøker hvordan musikken til Joni Mitchell kan tolkes i en slik diskurs, der et sentralt spørsmål er hvordan hun utfordrer eller går inn i konvensjoner. Forskjellige teorier om kjønn og identitet er berørt, og en sentral kilde gjennom kapitlet er Susan McClarys bok Feminine Endings: Music, Gender and Sexuality (1991). Musikkvalgene mine er hentet fra ulike innspillinger, men hovedvekten av låtmaterialet er fra albumet Blue (Reprise, 1971).