Abstract
I Euripides tragedie Bakkhai (Bakkantinnene) er Dionysos en ktonisk guddom. Han opptrer oftest under tilnavnet Bromios, «den brølende». I operaen The Bassarids av Hans Werner Henze blir Dionysos ikke bare fremstilt som en etterlengtet forløser, men som en dekadent dandy. En slik fortolkning av Dionysos dekker til vesentlige skremmende sider ved hvem han er i Bakkhai.
Første del av denne avhandlingen er en nærlesning av Euripides tragedie. Her er målet å vise hvordan Dionysos og det ktoniske («dionysiske») blir fremstilt. I kapittel 2 presenterer jeg Hegels begrep «tragisk kollisjon». Dette er for bedre å forstå den sentrale konflikten mellom Penthevs og Dionysos. Mye av det dramatiske momentet i tragedien kommer av at disse to like velbegrunnede posisjonene støter sammen i en uløselig konflikt. Hybris og hamarti er også sentrale begreper i denne analysen.
I andre del sammenligner jeg nærlesningen av tragedien med en nærlesning av operaen The Bassarids fra 1966, som i følge undertittelen skal være basert på Bakkantinnene. Musikken til denne operaen er av Hans Werner Henze og librettoen er skrevet av Wystan Hugh Auden og Chester Kallman. Lest nøye mener jeg at The Bassarids både er en nietzscheansk og en mer generelt (etter-)moderne fortolkning av Bakkhai. På 1970-tallet kunne Henze uttale: «Musik ist nolens volens politisch». I 1966 var ikke hans politiske tenkning like tydelig formulert i klartekst.
Jeg har brukt The Bassarids som middel til å forsøke å forstå hvordan vi bør lese en gresk antikk tragedie. Jeg har funnet at det er utallige grunner til at Bakkhai av Euripides er like meningsfull og tankevekkende i dag som den må ha vært for snart 2500 år siden. Om man vil kunne si det samme om The Bassarids i år 4466, er det ikke opp til oss å avgjøre.