Abstract
Oppgavens tema favner vidt, og kan sies å være tredelt mellom formidling av musikkopplevelse, musikalsk spenning som begrep og opplevelseskvalitet, og "jazz rundt 1960". Disse områdene integreres gjennom problemstillingen: I hvilken grad kan fenomenologisk og konvensjonell musikkteoretisk analyse og beskrivelse av jazz rundt 1960 sies å formidle opplevelsen av spenning i musikken? Et sentralt poeng er hvordan de to tilnærmingene, den ”vitenskapelige” musikkteoretiske og den ”intuitive” fenomenologiske, representerer ulike måter å tenke musikk på og hvordan de trekker fram og tydeliggjør ulike dimensjoner ved den samme musikken. Samtidig overlapper metodene, og jeg argumenterer for at en kombinasjon er hensiktsmessig. Jeg tar utgangspunkt analyse og beskrivelse av fem jazzlåter, av musikere i tilknytning til Miles Davis' 2. kvintett, som representerer en stil og et sound som jeg mener kjennetegnes av nettopp en særegen spenning i forhold til andre jazzstilarter.