Abstract
Arne Nordheim er regnet for å være vår tids fremste norske komponist, og har vært en pådriver for modernistisk musikk i Norge siden han etablerte seg mot slutten av 1950-årene. I denne oppgaven gjør jeg en kritisk gjennomgang av resepsjonen av Nordheim. Jeg tar for meg utviklingen i synet på hans musikk fra 1960-tallet og frem til i dag, ved å se på hva som har vært skrevet om ham i aviser, artikler og bøker. Målet er å få trukket opp de store utviklingslinjene, samtidig som jeg begrunner og ser nærmere på dem, ved å gå inn på og kommentere utvalgte verker av Nordheim fra forskjellige tidsperioder. Slik får vi et bilde både av resepsjonen over tid, og av resepsjonen i avgrensede perioder og av enkeltverker.
I første del av oppgaven behandles dagens syn på Nordheims musikk. Her ser jeg på dagens skribenters syn på utviklingen i musikken hans, og på historiske fremstillinger av hans karriere. Det har for eksempel vært vanlig å fremstille historien om Nordheim som en historie om en komponist som ikke ble anerkjent og akseptert i sitt eget hjemland før i de senere år. Når jeg i de neste kapitlene går bakover i tid og ser på mottagelsen musikken til Nordheim fikk i 1960- og 1970-årene, blir det klart at Nordheim for det meste fikk gode kritikker i Norge, også i denne perioden. Det er derfor mye som tyder på at dagens syn på dette punktet er modent for revisjon. I det avsluttende kapitlet behandler jeg resepsjonen i et noe videre perspektiv, og ser blant annet på Nordheims forhold til publikum og media. Temaer som Nordheims forhold til modernismen, hans stilistiske utvikling, og hans rolle som pioner innen elektronisk musikk i Norge behandles også i oppgaven.
En viktig del av oppgavens emne er selvfølgelig Nordheims musikk. Man kan ikke se resepsjonen løsrevet fra musikken. Derfor har jeg gjort analyser av flere verker for å kunne belyse den stilistiske utviklingen, og for å kunne sammenligne musikkritikernes synspunkter med mine egne. Verkene som er analysert i oppgaven er Epitaffio (1964), Greening (1973) og Violin Concerto (1997). I tillegg finnes det kortere kommentarer til en rekke andre verker.