Abstract
Temaet for denne oppgaven er orkestreringen i Jean Sibelius 7. symfoni, op. 105 (1924). Den analytiske tilnærmingen til orkestreringen i dette verket skjer gjennom fokus på klanglige og teksturale forhold. Det legges i så måte vekt på å forstå orkestrering som et multidimensjonalt og sammensatt fenomen, hvor ulike klanglige og teksturale dimensjoner stadig griper inn i hverandre og gjensidig påvirker hverandre. Dette fordrer en analytisk teori og metode som rettferdiggjør det å utforske det samme musikalske materialet det være seg en tone på et instrument eller musikkstykket som helhet fra ulike analytiske utgangspunkt og sammenhenger. Sentralt i så henseende står forestillingen om musikalsk materiale som musikkobjekter.
I oppgavens analysekapitler foretar jeg et skille mellom morfologisk og funksjonell klang og tekstur. I kapitlet "Tekstur" anlegger jeg et tekstur-morfologisk perspektiv på orkestreringen. Det innebærer at jeg utforsker kvaliteter ved orkestreringens rytmiske konstruksjon og sammenstilling. I kapitlet "Klang" tar jeg for meg orkestreringen ut fra et klang-morfologisk perspektiv. I så måte setter jeg fokus på hvordan instrumentene anvendes og kombineres. I kapitlet "En funksjonell orkestreringsanalyse" undersøker jeg hvordan den tekstur-morfologiske og klang-morfologiske disposisjonen er funksjonell. Dette innebærer en drøfting omkring hvorvidt orkestreringens disposisjon er hensiktsmessig i forhold til hvilke instrumenter som gjør hva, samt en undersøkelse av hvorvidt orkestreringens utforming er egnet til å formidle komponistens musikalske intensjoner og budskap.
I oppgaven vurderes også orkestreringen i 7. symfonien opp mot hva jeg har valgt å kalle "Sibelius symfoniske estetikk". I bestrebelsen på å oppnå et helhetlig og enhetlig musikalsk uttrykk knytter Sibelius orkestreringen i 7. symfonien sammen med verkets form, tematikk og harmonikk.