Abstract
Denne MA-oppgaven er et teksthistorisk studium av sjangeren norske partiprogrammer mellom det parlamentaristiske gjennombruddet og unionsoppløsningen, med utgangspunkt i partiene Høyre og Det norske arbeiderparti. Den sentrale problemstillingen er hvordan sjangeren norske partioprogrammer oppstår og etableres som sakprosasjanger i sammenheng med partienes utvikling mellom 1884 og 1906. Videre undersøker oppgaven hvordan partiprogrammene forholder seg til en bredere skriftkultur som etableres innenfor partiene.
Analysen avdekker omfattende endringer i tekstenes materialitet, innhold og mellompersonlige dimensjon i løpet av første halvdel av 1890-tallet. Tekstene blir nå massedistrubert for første gang, samtidig som det etableres normer for tekstenes innhold og perspektiver. Dette innebærer også endringer i programmenes funksjon: De tidligste programmene har trolig fungert som informasjon og instrukser mellom partiledelse og medlemmene, mens de senere programmene heller har fungert som valgkampsmateriell ― skal mobilisere velgere ― eller som medlemsmateriell ― skal verve medlemmer til den politiske bevegelsen ― mellom partiet og potensielle velgere.
Disse endringene forklares som et uttrykk for en strukturforandring av den norske offentligheten: fra den borgerlige offentlighetens resonnerende delibrasjon, mot en mer differensiert og strategisk retorisk praksis som er tilrettelagt for moderne politikk. Oppgaven peker også på at partienes skriftkultur vokser kraftig i perioden. Dette må betrates som en viktig forutsetning for partienes organisatoriske struktur og demokratiske funksjon.