Abstract
Denne masteroppgaven belyser hvordan politikere forsvarer seg for å gjenopprette sitt image i forbindelse med en krise, samt hvordan krisekommunikasjonen refereres og fortolkes i mediene. Krisen som er tema for oppgaven, er prosessen som førte til barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsens avgang. Avgangen ble annonsert på en pressekonferanse 14. februar 2008.
Analysen er lagt opp med utgangspunkt i Winni Johansen og Finn Frandsens modell for krisekommunikasjon, den retoriske arena, som omfatter de mange stemmer som kommuniserer til, med, mot, forbi eller om hverandre under en krise. Med utgangspunkt i krisekommunikasjonens mikronivå, teksten, undersøker jeg hvordan politikernes verbale responsstrategier kommer til uttrykk – først i politikernes innlegg på pressekonferansen, så i interaksjonen mellom journalister og politikere, og videre hvordan journalistene omformer innholdet til nyhetsartikler og kommentarartikler. Ved å følge denne diskurshistorien, kan en både si noe om strategienes effektivitet og synliggjøre ulike kriterier som ligger til grunn for den journalistiske virkelighetskonstruksjonen.
Analysen viser at politikerne benyttet en rekke ulike responsstrategier, som ga varierende uttelling i mediene. Politikernes uttalelser tilpasses den journalistiske dramaturgien, som i stor grad er preget av personfokus og avisenes egen fortolkning av krisen.