Subjektsellipser : fins pro i norsk talespråk?

Abstract

I oppgava har jeg analysert en rekke setninger med subjektsellipser.

Elliptiske konstruksjoner har tradisjonelt blitt regna som setninger som mangler noe for å bli fullverdige setninger, men etter å ha analysert bruken av subjektsellipser, vil jeg si at den oppfatninga ikke kan være riktig. Dataene mine viser at subjektsellipser er regelmessige og meningsfulle i talespråket.

Jeg har prøvd å finne ut om det kan hevdes at det ligger et usynlig pronomen pro bak disse ellipsene. Gjennom hele oppgava har jeg argumentert for og imot et eventuelt grammatisk subjekt i dypstrukturen. Analysen min viser at subjektsellipser kan ha et overraskende stort bruksområde i norsk talespråk. Vi kan oppsummere med at det i utgangspunktet dreier seg om tre ulike bruksområder for å utelate subjektet fonetisk: 1. referansen er sensitiv 2. referansen er underordna/ikke viktig 3. referansen er åpenbar

Analysen min har vist at bruken av subjektsellipser handler om et fonetisk, men ikke syntaktisk brudd på subjektskravet. Jeg vil derfor si at subjektskravet må tolkes som et behov for å etablere en tolkbar subjektsreferanse.