Abstract
OPPSUMMERING
Oppgaven har som overskriften viser to forskjellige temaer: seid som et religiøst og kulturelt fenomen og forholdet mellom myter, ritualer og samfunn i det før-kristne Norden. Gjennom å gjøre en kontekstuell analyse av seid, undersøker jeg religiøse og samfunnsmessige forutsetninger for fenomenet, samtidig forsøker jeg å undersøke forholdet mellom myter, ritualer, religion og samfunn.
Gjennom oppgaven forsøker jeg å bevege meg bort fra det som har vært tradisjonelle innfallsvinkler til seidstudier. Forskningen har vært preget av filologiske og fenomenologiske analyser av seid. Jeg forsøker derfor å analysere seid innenfor en religiøs og samfunnsmessig kontekst. Jeg tar utgangspunkt i at seid er en del av en større kulturell mentalitet og ikke et isolert fenomen. Metodisk er en av oppgavens viktigste grep at jeg skiller mellom mytologiske og historiske kilder. Tidligere forskning har i liten grad gjort det. Det var derfor naturlig for meg å skille mellom kildegruppene for å få et så nyansert bilde som mulig. Jeg bruker i tillegg antropologisk teori for å drøfte forholdet mellom religion og samfunn. Jeg tar utgangspunkt i den retningen innfor antropologi som kalles kulturteori og anvender teorier av særlig Geertz, Douglas og Turner.
Oppgaven er strukturert i tre deler. I del en går jeg forholdsvis grundig gjennom tidligere forskning, det tverrfaglig kildemateriale som jeg seinere bruker, antropologiske innfallsvinkler til de aktuelle begrepene og de metodiske grep jeg videre benytter. I del to lager jeg først en struktur basert på det jeg kaller seidens konstituerende elementer . Den strukturen bruker jeg videre som en basis for kapitelinndelingen. Jeg tar for meg hvert enkelt av elementene og viser til mytologiske kilder for å finne en forankring i mentalitet. Deretter forsøker jeg å finne paralleller i sagamaterialet eller andre mer historiske kilder. På den måten undersøker jeg seid som fenomen i myter og samfunn, samtidig som jeg undersøker forholdet mellom myter og ritualer.
I den siste delen utvider jeg perspektivet og diskuterer seid i forhold til samfunnsstruktur, funksjon innen denne og samfunnsutvikling. Jeg tar utgangspunkt i aktørene, da seidmannens negative rolle i kulturen etter hvert sto for meg som et stort mysterium. Hvorfor eksisterte det en religiøs rolle uten en eksplisitt samfunnsmessig funksjon og hvorfor var ikke volvene ansett med samme negativitet? Jeg tar derfor utgangspunkt i to mulige forklaringsmodeller: at seidmannen likevel hadde en samfunnsfunksjonell rolle, men at denne ikke kommer fram gjennom kildene, eller at rollen har hatt en klarer funksjon i en tidligere samfunnsform. Gjennom å anvende antropologisk teori diskuterer jeg først funksjonelle forklaringsmuligheter ut fra begrep som urenhet, anomalier, tabu og syndebukker. Jeg finner imidlertid ikke en tilfredstillende forklaring på seidmannens oppkomst og heller ikke på motsetningen i forhold til volvene. Jeg argumenterer derfor for at seidmannen må være en rolle opprinnelig fra en annen samfunnsstruktur og kultur. Etter min oppfatning er det en sannsynlig forklaring på hans mangel på funksjon, og også med tanke på et arkeologisk gjenstandsmateriale jeg inkluderer i analysen.Jeg legger derfor fram en hypotese om at seidmannen kan være en arv fra en tidligere samfunnsform fra folkevandringstid og at seidmannenes negative rolle er et resultat av konflikt om makt og religiøs autoritet mellom seidmennene og herskerklassen som etablerte seg i Norden i den perioden.
Jeg avlutter med å diskutere hva analysen har kunnet si oss om forholdet mellom myter og ritualer i det før-kristne Norden. Min konklusjon er den at det ikke trenger å ha vært et en til en forholde mellom disse religiøse uttrykkene og at man i større grad enn forskerne tradisjonelt har gjort, bør skille mellom mytiske og historiske kilder. Det klareste eksemplet vi har på det, er etter min oppfatning tradisjonen knyttet til hamskifter. Slik jeg ser det, kan vi ikke på bakgrunn av de historiske kildene, vise til slik praksis i vikingtiden. De kognitive forestillingene om hamskifter bør ikke overføres til rituell praksis. De kan forstås som å gjenspeile kun en mentalitet og ikke historisk praksis.