Abstract
Leidangen er et begrep som dekker flere ting, det har først og fremst vært sett på som et militært oppbud av menn, skip og våpen som skulle forsvare landet mot en fiende. Leidangen var også en skatt som ble fordelt på bøndene etter bestemte regler, og leidangen settes også inn i en økonomisk og administrativ sammenheng.
I denne oppgaven har jeg satt søkelyset på forskningen på leidangen.
Det som er klart er at forskningen i tidsperioden 1850 til 2001 har hatt en utvikling som i stor grad har vært preget av forholdet til kildegranskning og kildekritikk. På 1800-tallet var historikerne pionerer i historiegransking og stod derfor temmelig fritt i sin bruk og fortolkning av kildematerialet. I den siste tidsbolken jeg behandler er dette bildet stadig uforandret.
Utgangspunktet for dagens historieforskning er nettopp prinsippet om at kildekritisk forståelse må være tilstede ved all forskning. Samtidig er forskerene nokså bundet, fordi man ikke er den første til å fortolke kildene.
Kildene som har vært benyttet er i all hovedsak lovene. Det er ingen som har gransket leidangsordningen som ikke har benyttet seg av dette materialet. Gulatingsloven, Frostatingloven og Magnus Lagabøtes landslov er kilder som setter leidangen inn i et rammeverk. Det er på det rene at det er kun fra Vestlandet og Trøndelag man har bevart paragrafene om leidangen. Fra de øvrige deler av det norske området, er det ingen opplysninger om leidangsordningen. Denne mangel på kilder har gjort at bildet på mange måter er fragmentarisk. Dette er noe som har preget og preger forskningen.
Lovene inneholder retningslinjer og regler for hvordan landevernet skal fungere og hvordan det skal reguleres. De fleste historikere har pekt på at leidangsordningen ikke er noe som springer ut av seg selv, men oppstår som et resultat av et ønske om større innflytelse og makt. Har lovmaterialet kunne understøtte denne teorien? For det første synes det som om landskapslovene bygger på gammel sedvane. Lovene er en blanding av en nyere og en eldre leidangsordning. I dette ligger det et bud om tradisjon og hevd. For det andre gir kildene et klart inntrykk av at leidangen var et resultat av forhandlinger på tinget. Det var besluttningene som ble fattet på tinget som var utgangspunktet for hva som skulle stå i lovbøkene. På denne måten kan en se at en forsvarsordning ikke nødvendigvis måtte ha et opphav på grunnlag av en kongelig beslutning.
Konklusjonen er at lovene ikke gir et sikkert svar på dette spørsmålet.
For å starte med den første perioden. Kun fire historikere har behandlet den norske leidangen
fra 1850 til 1900. Det er Rudolf Keyser, Peter Andreas Munch, Frederik Brandt og Absalon Taranger. Taranger representer likevel en overgangsfigur mellom 1800-tallets historikere og 1900-
tallets agrarhistorikere. Hans syn på leidangen skiller seg på mange måter fra de tre andre, og jeg valgte derfor å ta med hans drøftinger under den påfølgende periode.
Det første man ville ha et svar på, var når leidangen ble introdusert og hvorfor. Dette ble besvart med at man valgte å stole på sagalitteraturen, Snorres og Fagerskinnas framstilling. Leidangen ble etablert som en del av den pågående rikssamling under vikingkonger som Harald Hårfagre og Håkon den gode Adelsteinfostre. Munch var likevel den som stilte seg mest kritisk til teorien om det territoriale grunnlaget, og hevdet at Harald og hans sønn Håkons maktgrunnlag var begrenset til et rike på Vestlandet. Det interessante med Munch er at han beskrev Viken som et dansk område fram til midten av 1000-tallet. På den måten kunne man tenke seg at Viken hadde et leidangssystem muligens av dansk opprinnelse. Denne hypotesen har fått støtte blant dagens forskere, som hevder at Viken var et danskkontrollert område fra midten av vikingtiden. Keyser på sin side så på leidagsordningen som en pakt mellom kongen og folket. (...) en Overenskomst der siden gjennem en Række af Aarhundrer i sine Hovedgrundsætninger blev staaende urokket. Det norske forsvaret var i all hovedsak basert på kystforsvaret og sjøforsvaret, og Keyser argumenterte med at fjellene og de store skogene mot Sverige ga et naturlig vern. Han hevdet også at leidangsskatten ble innført samtidig med den militære delen av sjøforsvaret. Keysers syn på opphavet til leidangsskatten er sammenfallende med det synet på leidangsskatten som historikerene Per Sveaas Andersen og Geir Atle Ersland i den senere tid har pekt på selv om de nok ikke har vært bevisste på Keysers oppfatning.
Keyser var også av den oppfatning at leidangen i stor grad forble uforandret fram til slutten av 1200-tallet. Han setter et skille ved Magnus Lagabøters landslov og peker på at det er her det kommer inn nye bestemmelser. Den norske rettshistoriker Frederik Brandt var av samme oppfattning som Munch og Keyser. Det som skiller Brandt fra de andre er hans kritiske holding til det som kildene referer som leidang i den tidlige fase. Han avviser at dette er leidang og peker på at disse utbudene har mer karakter av vikingtog og herjinger.
Den neste perioden er tiden mellom 1900 og 1950. De forskere som studerte leidangen i denne perioden er Absalon Taranger ( 1898 ), Erik Arup (1914 ), Ebbe Hertzberg ( 1914-1915 ), Edvard Bull ( 1920 ), Asgaut Steinnes ( 1927,1929 ) og Gerhard Hafström ( 1949 ). Det viktigste trekk ved forskningen på leidangen i denne perioden var at man vektla andre sider ved leidangen og forsvarsorganiseringen. Leidangsskatt ble et sentralt stikkord i debatten om leidangen. De norske historikerenes syn på leidangen på begynnelsen av 1900-tallet representerte et brudd med den tidligere forskningstradisjonen. De så historien i et agrarhistorisk perspektiv, med vektlegging på administrative og økonomiske forhold. Mens man tidligere satte søkelyset på samlingsprosessen av landet og utviklingen av kongedømme, betraktet man nå leidangen i lys av de økonomiske forhold. Man rettet seg mot skipreideinndelingen, utregningen av mannskapstall i forhold til mannegerden på Vestlandet og hvor mange skip som skulle stilles i hvert område.
Hertzberg skrev om leidangen i to anledninger, i 1895 og i 1914. I sin avhandling om størrelsen på leidangsmannskapet forsøkte han å gjøre rede for leidangens utvikling. Hans utgangspunkt er på mange måter det samme som Munch og Keyser la fram. Han skriver at Håkon den gode er den som etablerte den tidligste form for leidang på vestkysten av Norge. Han ser også at byrdene i middelalderen øker på befolkningen i kyststrøkene i Gulatingsområdet og Frostastingsområdet. Tilsvarende hadde Viken sluppet med lettelser. Særlig ser han dette i forhold til et lavere skipstall enn tilsvarende i Gulatingsområdet. Han er også opptatt av å se Viken som et eget område, og avviser muligheten for at leidangsordningen kunne ha blitt gjennomført der av Håkon den gode. På samme måte som Edv. Bull noen år senere forfektet det samme synet at den militære byrden var ulikt fordelt mellom de ulike landsdeler. Hos Hertzberg finner en også noen av de samme teorier som Erik Arup la fram nemlig at leidangsordningen er basert på forhandlinger mellom bønder og kongen og at man nærmest var idealistiske i forhold til det å yte militærtjeneste. Arup, og Hertzberg, stod for mye av de samme oppfatningene, men Arup var nok en større agrarhistoriker enn Hertzberg. Han oppfattet leidangen som et demokratisk instrument som både konge og bønder hadde nytte av. Edv. Bull videreførte mange av disse teoriene men så på leidangen først og fremst igjennom argrahistoriske briller med et marxinspirert tilsnitt. Han var skeptisk til kongens innflytelse, men så på leidangen og landevernet som et resultat av forhandlinger mellom bøndene og kongen på tinget. To andre sider ved leidangsorgansiseringen stod også i sentrum; leidangsskatten og leidangsfritak. Bull så innføringen av leidangsskatten som en gradvis omlegging fra militærtjeneste til skatt. Han så først for seg at månedskosten/maten gikk over til å bli en skattebyrde, deretter selve byggingen og utrustingen av skipet. Til sist mente Bull at også den personlige verneplikt ble gjort om til en skatt. Slik at man ved utgangen av 1200-tallet i all hovedsak satt igjen med en ren skatteforpliktelse.
Asgaut Steinnes hadde noen av de samme oppfattninger.
Asgaut Steinnes benyttet seg av jordebøker og skattelister fra 15-1600-tallet for å studere sammenhengen mellom leidangen og landskylden og han satte fokus på sammenhengen mellom utfarerleidangen og bordleidangen. Steinnes var likevel opptatt av å se på opphavet til leidangsorganisasjonen og etter en gjennomgang av de kjente kildene konkluderte han med at det ikke kan være andre enn Håkon den gode Adelsteinfostre som på 950-tallet innførte leidangen på Vestlandet, og han åpner for at han også gjorde det i Viken. På den måten velger han å se bort i fra både Hertzberg og Bull, som mente at dansk innflytelse hadde stått sterkt i Viken fra midten av vikingtiden.
Den siste perioden er er fra ca.1950 og fram til i dag. Som det er nevnt tidligere i avhandlingen, er det først de siste 20 årene man har oppnådd en økt innsikt i den lille, men viktige delen av norsk historie. Spesielt er det studiet av leidangens opphav i de ulike deler av det norske området, og forholdet til dansk innflytelse i Viken som kaster nytt lys over leidangen. Arkeologien har gått sine egne veier, og forsøk på å belyse leidangsordningen har kun delvis vært velykket. Man har funnet naust- tufter som kan ha vært benytte i leidangsordningen, man har et skip i Danmark som kan ha vært et leidangsskip. Ellers er det svært lite de arkeologiske undersøkelsene har kunnet si om leidangen.
Den danske historikeren Niels Lund og den norske historikeren Geir A. Ersland har i sine studier av leidangen og leiangsordningen arbeidet systematisk, og har kunnet gi studiet av den norske leidangen noen nye oppfatninger. Lund har vist at den leidangsordningen man kjenner fra lovene i Danmark ikke er eldre enn midten av 1100-tallet. Han har gått i mot det rådende syn som har hevdet at forsvarsorganiseringen i vikingtiden var et oppbud av frie bønder, som så sin plikt til å stille som soldat i hæren. Først rundt midten av 1100-tallet fikk man en leidangsordning som bestod av arbeidsfolk og bønder. Dette ble en kystvaktorganisajson hevder Lund. Lund har også vist at leidangen før 1170 var et oppbud av stormenn med deres folk og deres lið, som kongene litt etter litt fikk kontroll over. Lunds viktigste poeng er hans sammenligning med den anglosaksiske fyrden i England. Refortolkningen av fyrden har dannet grunnlaget for Lunds konklusjon. Lund peker på at man også i Skandinavia i vikingtiden, hadde en landevernsordning som bestod av høvdinger og stormenn med deres følge. Det var disse styrkene som i all hovedsak utgjorde slagkraften og styrken ved angrep utenlands og forsvaret av av hjemlandet. Dette viser at synet på fyrden, om oppbud av stormenn med deres følge, og har ført til en ny oppfatninge av leidangen.
Kan vi så tro at Lunds teori er holdbar.? Kan man bare avfeie sagaberettninger om bondeleidangen og det lokale oppbud? Nei. Forholdene i Norge har trolig vært på en annen måte enn det Lund kommer fram til for Danmark. De geografiske forskjeller har gjort at det norske området har en lenger kyststrekning. Fjorder og bukter som skulle patruljeres. Man har hatt naturlige befestningspunkter og de høye fjellene har gitt muligheter for etablering av et effektivt varslingssystem. I dette ligger det óg at opprettholdelsen av et forsvar, krever større ressursser og flere mennesker i sving for å kunne dekke det store område. Det er derfor sannsynlig at bondeleidangsordningen har vært et faktum i Norge, på et langt tidligere tidspunkt enn det som
Lund viser til i sin avhandling.
Ersland har som tidligere nevnt, sett på leidangen som en organisasjon i gradvis forandring
Han peker på at hovetyngden av kildene til leidangsordningen fram til 1100-tallet er sagalitteraturen. Det viktige for ham er å se den tidlige militære organisering i lys av skaldekvadene. Ved å trekke inn disse kildene tegner han et bilde av en gryende prosess som han setter til Håkon den gode Adelsteinfostre fra midten av 900-tallet. Ersland plasserer den første leidangsorganisering inn i rikssamlingsprosessen, og herfra lar bildet av det første forsvaret vokse fram. Ersland ser også at den norske leidangen tidlig deler seg i ulike deler, og er også tilhenger av Lunds kobling mellom leidangen og den anglosaksiske fyrden. Han peker også på at hirden som var kongens håndgagne menn vokste i takt med kongemaktens konsolidering av makten.
Et annet moment er forholdet mellom kongen og bøndene. Erslands syn på dette er at ettersom leidangen ble nedfelt i bondesamfunnets lover, og ordningen institusjonaliserer de militære forpliktelsene, representerer dette et brudd med det personlige båndet for militærtjenesten.
Et nytt element kom først på 1200-tallet under Håkon Håkonsson og Magnus Lagabøte sier Ersland. Han sier at Norge ble et samlet rike først under Håkon Håkonsson og at Norge først etter 1240 framstod utad som en enhet. Han viser også til at det er stemneleidangen som rår grunnen i denne perioden. Leidangsflåten går over fra og være et angrepsinstrument til å bli
et avskrekkingsvåpen slik at fienden ikke tør å angripe. Flåten ble på denne måten benyttet som et pressmiddel i fredsforhandlinger med andre land.
Ved utgangen av 1200-tallet kom det inn noe nytt. Innføringen av den nye militærreformen skapte en ny gruppe krigere. Allerede Keyser og Munch peker på innføringen av den nye hærreformen. Ersland viser til at Kong Magnus Lagabøte i 1273 stevnet til seg alle lendemenn, og stallarar, lagmenn og sysselmenn fra Viken og Opplandene. Kravet var at hver stormann skulle stille en fastlagt styrke, beregnet utfra jordeiendommer. Dette resulterte i at man fikk et nytt skikt med krigere som skulle støtte kongen når han trengte det. Med dette ser en at leidangsordningen fikk konkurranse, og at man styrte forsvaret inn i rettning av et eliteforsvar.
Hvis mann skal forsøke å se forskningen under ett, er det en del nye trekk som er karakteristiske. Gamle spørsmål og svar vender tilbake i nyere tid. 1800-tallets fokus på leidangens politiske og militære side har påny blitt aktualisert og man har blitt mer bevisst på leidangens opphav.
Lund og Ersland representerer en mer kritisk holdning til sagamaterialet som kan tilskrives sagakritikken fra begynnelsen av 1900-tallet, sammenlignet med Munch og Keyser.
I tillegg har man også fått all den administrative og skattetekniske kunnskap rundt leidangen som ble opparbeidet i mellomkrigstiden. Dette er også noe som Ersland har utnyttet i sin fremstilling.
Kunsten vil altså være å se om man kan vende noen nye steiner i framtidig forskning.