Abstract
I barnetimebøkene, som var et prosjekt i NRKs radioprogram Lørdagsbarnetimen, har barn fra hele landet gjennom 50 år samarbeidet om å skrive fortellinger ved å delta i en forfatterstafett. Denne oppgaven er en diakron studie av disse fortellingene og barnetimeboka som fenomen. I oppgaven går jeg også dypere inn i et utvalg av bøkene fra ulike tiår med vekt på framstillinger av de andre. Begrepet de andre har særlig de siste 30 årene blitt knyttet til postkolonial teori, og står i et slikt perspektiv som motsetningen til oss i den vestlige verden. I oppgaven omfatter de andre personer i fortellingene som representerer en annen kulturkrets enn den norske. De andre står altså i motsetning til et norsk, nærmere bestemt etnisk norsk, oss eller vi.
Et internasjonalt fokus i det norske etterkrigssamfunnet viser seg og i barnetimebøkene ved at flere av bøkene fra denne tiden inkluderer en større verden i handlingen. Med utgangspunkt i perspektiver fra postkolonial teori, og begreper av Edward Said og Homi Bhabha diskuterer jeg barnas fremstilling av møter med personer fra såkalte fremmede land. Barna er opptatt av forskjeller og likheter, spesielt de synlige. Barnas representasjoner av de andre er òg preget av negative stereotypier og kjente forestillinger som er å gjenfinne i diskurser i samtiden. Jeg har imidlertid også funnet mange eksempler på det motsatte. Aksept for ulikhet, nysgjerrighet og et menneskesyn basert på likeverd gjennomsyrer også fortellingene. Vestens hegemoni og hierarkiske verdensbilde er én del av bakteppet fordi det er en del av samfunnet disse fortellingene har oppstått i. Men språkbruken har også utspring i noe så alminnelig som at barna prøver å beskrive en større med det begrepsapparatet de har til rådighet.
Barnetimeboka som fenomen må sees i sammenheng med forholdene i det norske samfunnet i årene etter krigen. Dette var en tid da barnet ble satt i sentrum i mye større grad enn tidligere. Synet på barnet som et aktivt, kompetent og selvstendig individ som hadde noe å tilføre samfunnet i kraft av å være seg selv, var grunnleggende i Lauritz Johnsens arbeid med barnetimen. Barnetimeboka var en del av realiseringen av disse tankene. Radioen hadde en sentral posisjon i norske hjem på 1950-tallet, og NRK samlet publikum rundt ett fast program. Lørdagsbarnetimen var det eneste underholdningstilbudet for barn av sitt slag. Dette førte til at barnetimeboka var svært populær de første årene og ble en kjenning for norske barn i hele landet. Barnetimeboka har vært gjenstand for endringer både i form og innhold opp gjennom tiden, men spenning, eventyr og uvanlige opplevelser har barna hele tiden holdt fast ved i fortellingene sine. Barnetimeboka er nå et avsluttet prosjekt, og den siste boka kom i 2005. Bakgrunnen for nedleggelsen var først og fremst at barn flest ikke lenger hører på radio.