Abstract
”Det fremmede barnet” er et kjent motiv både i europeisk og nordisk litteratur. Selv om ikke alle har hørt om betegnelsen ”det fremmede barnet”, har de fleste hørt om skikkelsene Pippi og Peter Pan, og ganske mange kjenner også til Den lille prinsen og Momo. Historien om motivtradisjonen ”det fremmede barnet” begynte i 1817. Det lange kunsteventyret med samme navn ble da gitt ut for første gang, nemlig Das fremde Kind (Det fremmede barn) av den tyske romantikeren E. T. A. Hoffmann.
Det har vært et mål for meg i arbeidet med denne oppgaven å finne ut hva som er kjernen i denne motivtradisjonen, for så å kunne se på utviklingen av den. De fremmede barna har hatt ulike former og funksjoner siden Det fremmede barn i eventyret, men typiske kjennetegn er androgynitet og ubestemt alder, suverenitet og akrobatiske eller andre fysiske evner langt utover det normale. De fleste har et nært forhold til naturen, og de har gjerne en fantastisk, eller gåtefull opprinnelse.
Mitt perspektiv er barndomshistorisk, da myten om det fremmede barnet er nært knyttet til barndommen som begrep og fenomen. Jeg har sett på hvordan tradisjonen har oppstått, og på utviklingen av motivet innenfor en historisk kontekst. Især har jeg søkt å belyse hvordan motivet kan bli tatt i bruk innenfor samtidens litteratur for barn og ungdom, nærmere bestemt i noen nordiske barne- og ungdomsromaner i en periode på slutten av 1900-tallet og etter 2000. Fire bøker er omtalt: Dagen som forsvant (1983) av Tormod Haugen, Janne, min vän (1985) av Peter Pohl, Anarkai (1996) av Per Nilsson og Okkupert kjærleik (2000) av Ragnfrid Trohaug.
Min hypotese har vært at det fremmede barnet i nyere tid opptrer i skikkelser som ligger fjernt fra den klassiske tradisjonen, men likevel har klart gjenkjennelige trekk. Oppgaven søker å belyse hva slags funksjoner motivet kan tillegges i de undersøkte bøkene; især blir det drøftet hva slags betydning de fremmede barna får for de ”normale” hovedpersonene i bøkene i overgangen fra barn til voksen.
I den konkluderende delen blir det lagt vekt på at de endringene motivet har gjennomgått i de siste tiårene, kan knyttes til en gjennomgripende endring i barns livsvilkår og i oppfatningen av barndommens status. De klassiske, klare skillene mellom barnets og den voksnes livsverden er visket ut. Tilsvarende blir også det fremmede barnet en tvetydig skikkelse, et bilde både på de positive egenskaper som har vært tillagt barnet, og på barnlig fravær av voksen ansvarlighet.