Sammendrag
Sammendrag
Denne oppgaven dreier seg om Kjell Askildsens Hundene i Tessaloniki (1996). Hovedtesen er at et romlig komposisjonsprinsipp er overordnet et tidslig. Dette er en tendens som den danske litteraturforskeren Frederik Tygstrup mener er karakteristisk for det tjuende århundrets romaner, og som mange angloamerikanske teoretikere mener er karakteristisk for den moderne short storyen. Oppgavens analyser bygger i hovedsak på teorier utarbeidet av de ovennevnte samt russeren Michail Bachtins teorier om tid og rom.
At rommet er et viktigere komposisjonsprinsipp enn tiden, kommer først og fremst frem ved at situasjonen er overordnet suksesjonen. I novellene går ikke karakterene gjennom noen forandring. Vi møter dem derimot i hverdagslige situasjoner som peker på hele livssituasjonen deres. Dette er en av flere grunner til at jeg mener Hundene i Tessaloniki skiller seg fra novellen, slik den blir omtalt av nordiske teoretikere, og i stedet faller inn under den angloamerikanske short story-tradisjonen.
Karakterene i Hundene i Tessaloniki har en tendens til å oppleve de samme omgivelsene og situasjonene helt forskjellig. På denne måten blir ulike mentale rom stilt opp mot hverandre.
Videre oppfører protagonistene seg forskjellig på ulike steder. Stedet og omgivelsene rundt individet blir på denne måten vektlagt i identitetsdannelsen, ofte på bekostning av den personlige forhistorien. Karakterene beveger seg fra sted til sted i takt med sine følelser.
Jeg argumenterer for at samlingen kan leses som en novellesyklus. Denne oppfattelsen begrunner jeg med at det er mange gjentakelser på tvers av novellene, noe som er med på å binde novellene sammen på en måte som ikke har noe med tekstenes temporalitet å gjøre. Ulike teoretikere har karakterisert dette som romlige komposisjonsprinsipp.
En kompositorisk analyse blir gjennomført med alle novellene i Hundene i Tessaloniki som tekstgrunnlag. Den tematiske analysen tar for seg Hundene i Tessaloniki og De usynlige .