Abstract
I denne avhandlinga om Knut Hamsuns reiseskildringer I Æventyrland (1903) og "Under halvmånen" (1905) undersøker jeg hvordan Hamsun komponerer reiseopplevelsen sin ved å veksle mellom elegisk, pikaresk og polemisk tonalitet. Formålet med analysen er å finne ut hvilke karakteristiske trekk ved Hamsuns stil overgangene mellom tonalitetene avslører, og hvilken betydning stilen har for meningsinnholdet i reiseskildringene.
Min teoretiske innfallsvinkel til stilen er Jean Starobinskis teori om tonaliteter i selvbiografiske verk fra "Le progrès de l’interprète". Starobinski mener at skriveren avdekker sider ved seg selv gjennom stilen, og opererer med elegisk og pikaresk tonalitet ut ifra hvordan jeget forholder seg til fortida. Jeg finner i tillegg en polemisk tonalitet i Hamsuns tekster, og relaterer tonalitetene til hvordan jeget forholder seg til reiseopplevelsen. Reiseskildringene foregår i Russland og Tyrkia, og Hamsun har en egen vri på orientaliseringa av fremmede folk og land. Derfor knytter jeg Hamsuns stil til Edward W. Saids tanker om reiseskildrerens stilistiske originalitet i Orientalism. Jeg sammenholder de to teoriene for å finne ut hvordan stilen påvirker meninga.
I analysen undersøker jeg hvordan den pikareske tonaliteten legger trykk på de elegiske skildringene og de polemiske utsagnene, og jeg viser blant annet hvordan Hamsun benytter seg av den pikareske tonaliteten for å parodiere sin rolle som vestlig reisende på vei mot Orienten. Etter analysen følger en diskusjon om hva vekslingene mellom tonalitetene sier om Hamsuns kognitive, emosjonelle og kunstneriske prosjekt, før avhandlinga avsluttes med hvilke symptomatiske trekk som kommer til syne gjennom Hamsuns særegne stil.