Abstract
Denne masteroppgaven handler om kjønn og ikke-kjønn i Knut Hamsuns forfatterskap, først og fremst i romanen Konerne ved vandposten (1920), men også i Benoni og Rosa (begge 1908). Jeg bruker i tillegg eksempler fra en del andre verker av Hamsun.
Motsetningsparene natur/unatur og opprinnelighet/uopprinnelighet er sentrale begreper i Hamsuns romaner. Slik jeg ser det, nedfeller graden av natur eller unatur seg i beskrivelsen av romanpersonene, og dette er nært knyttet til deres ”grad” av kjønn. Mange av personene i de tre romanene jeg tar for meg, er i større eller mindre grad kjønnsløse: Menn som mangler natur, blir fremstilt som umandige; kvinner som mangler natur, blir fremstilt som lite kvinnelige. I noen tilfeller får mennene kvinnelig (eller kvinne-lik) fysikk. Kvinnene får sjelden eller aldri mandig fysikk, men noen oppfører seg som menn, og andre oppfører seg ikke som kjønnsvesener i det hele tatt.
Vinklingen min er estetisk, ikke politisk eller sosiologisk, så jeg bruker ord som ”natur”, ”kvinnelig” og så videre på fiksjonsuniversets premisser.
Jeg begynner oppgaven med en ganske fyldig presentasjon av Konerne ved vandposten, med vekt på personenes ”grad” av kjønn. Deler dem deretter inn i kategoriene ”kastrater” (også kvinnene), ”erotikere” og ”sunne figurer”. Begrepsapparatet har jeg i stor grad fra Atle Kittang.
Videre plasserer jeg noen av personene i Benoni og Rosa innenfor de samme kategoriene, siden flere av disse innehar lignende roller eller funksjoner i sine respektive romaner. Jeg viser i løpet av oppgaven at det finnes eksempler på de fleste kjønnskategoriene i alle romanene, og at de virkelig sunne figurene er vanskeligst å finne. I Rosa finnes dessuten den personen som representerer forfatterens mannsideal, jegeren Munken Vendt. Noe tilsvarende kvinneideal har jeg ikke funnet i de tre romanene jeg har skrevet om, og jeg har en mistanke om at det ikke finnes i andre Hamsun-tekster heller.
Jeg runder av med noen betraktninger rundt Hamsuns kunstsyn, siden deler av resepsjonen har tolket Konerne ved vandposten som en roman om kunst, og kastraten Oliver som (et vrengebilde av) en kunstner.