Abstract
Denne masteroppgaven undersøker forholdet mellom romlighet og identitet i Sven Lindqvists lyriske reiseskildring Ökendykarna (1990). Boken beskriver en reise foretatt av en mann som har mistet sitt minne, og dermed også sitt jeg. Hans metode for å rekonstruere det tapte, er å reise til ørkenen som han drømte om som gutt, for der å finne innganger til sine tapte rom.
Min tilnærming til ørkenrommet går via Mikhail Bakhtins kronotop, som gjør det mulig å gripe tak i de tidrom der individ og omgivelse er i samspill. Dette teoretiske utgangspunkt suppleres med Frederik Tygstrups teorier om den kronotopiske identitet, som i motsetning til den narrative, tidslige identitetsforståelse, har rommet som sin styrende faktor. Derfra går jeg til Ökendykarna med det mål for øye å undersøke jegets interaksjon med mulighetsspektrumet som rommet stiller til rådighet.
Analysen tar utgangspunkt i to ulike sfærer i den overordnede ørkenkronotopen: møtets kronotop og den poetiske kronotop. Disse gjenspeiler analysens to hovedmål: å undersøke jegets bestrebelser i rommet, og å beskrive hvordan disse formidles som språklig uttrykk.
Analysen viser hvordan møtene i ørkenrommet medfører interaksjoner som utfordrer subjektets grenser på ulike vis. Tilknytningene som oppstår peker ut over det konkrete møtet, slik at det blir frigjort en rekke mulige jeg som den reisende kan utforske, og pendle mellom. Møtene utspiller seg også i et imaginært rom, hvor både tematikken og jegets strategier blir prekære de resulterer i at subjektet viskes ut av beretningen. Jeg avslutter denne delanalysen med konklusjonen om at identitetsprosjektet utfolder seg som en palimpsest. De ulike stadiene i den kronotopiske identitetsdannelsen korresponderer med skriftlagene som må viskes ut for at palimpsestens grunntekst skal kunne hentes fram, og leses.
I analysen av det poetiske språket er mitt hovedmål å gi en presis beskrivelse av språkets rolle i identitetsprosjektet. Jeg viser hvordan ørkenmetaforene springer ut fra tekstens illuminerte øyeblikk. Deretter demonstreres metaforenes autentisitetseffekt i tre ulike stadier. Disse metaforene spiller med i jegets identitetsproblematikk, og peker derigjennom autentifiserende tilbake på jeget i rommet. I analysen av metaforene kommer det eksistensielle landskap som ligger til grunn for jegets identitetsprosjekt til syne. Ökendykarnas flettverk av tematiske tråder samles dermed i bildet av brønnen og det misfargede vann.