Abstract
Oppgavens hypotese er at barnefortelleren i voksenprosa er mer enn bare en forteller. Hun er også opphavet og utgangspunktet for en fortellerstrategi, der den impliserte leser i særlig grad aksentueres av nivåforskjellen mellom forteller (barn) og leser (voksen). Gjennom en analytisk lesning av to samtidsromaner, Ingeborg Arvolas Forsiktig glass (2004) og Mirjam Kristensens Dagene er gjennomsiktige (2000), undersøker jeg derfor hvordan barnet som fortellerstrategi betinges, overskrides og struktureres av den impliserte leser.
Teorigrunnlaget bak analysen av den impliserte leser tar utgangspunkt i Morten Nøjgaards leserperson, Wolfgang Isers tomme plasser og ubestemthet og Umberto Ecos Modelleser. Felles for disse teoretikerne er at leseren er en vesentlig meningsbetingelse i tekstens realisering. Teorien blir i noen grad supplert av Gérard Genettes metode for kronologianalyse, Viktor. B Sjklovskijs begrep om underliggjøring, samt språkfilosof Mark Turners teori om den litterære bevissthet.
I analysen undersøker jeg innledningsvis prinsipielle kjennetegn ved jeg-fortelleren og sammenstiller dette med barnefortellerens begrensninger og muligheter. Videre utleder jeg hvordan barnets fokalisering og språkbruk (ved en analyse av språkfunksjoner og språkhandlinger) gestalter en virkelighet der barnet i større grad fremstår som en sansende bevissthet, mer enn en refleksiv. Videre i analysene undersøker jeg hvordan den impliserte leser strukturerer og fremviser tekstlige verdiladninger på lingvistisk, narrativt og retorisk nivå. Jeg lokaliserer og eksemplifiserer også relasjonen mellom barnefortelleren og den impliserte leser, og viser hvordan dette inkluderer den reelle leser i en bevegelse mellom tekstens innlevelse og overskridelse. Mot slutten av analysene ser jeg nærmere på de to verkenes barndomsnorm og barneroller i forlengelsen av Ecos kompetansebegrep og Modelleseren. Avslutningsvis sammenligner jeg kort de to analysedelene. Det komparativ er imidlertid ikke vektlagt større, da studien i all hovedsak er kvalitativ.