Abstract
Et trehodet tegn i trollspeilet lek i nyere norske bildebøker
Bildeboka framstår som et trehodet tegn bestående av tekst, bilde og summen av disse; ikonotekst. Dersom bildeboka utnytter sine iboende muligheter, kan dens kombinasjon av flere uttrykk skape en utfordrende kompleksitet. Det flermediale bildeboktegnet synes nettopp å bli reflektert i et trollspeil, idet flere av dagens bildebøker bærer preg av sprelsk lek, grotesk forvrengning, latter og narrestreker. Min overordnede problemstilling er derfor: Hvilke lekne trekk, estetiske og tematiske, kommer til uttrykk i nyere norske bildebøker? Jeg har valgt å se nærmere på disse fire bildebøkene: Herr Khabel og gravemaskinen av Walter Vik og Silje Granhaug (1996), Den store røde hunden av Erlend Loe og Kim Hiorthøy (1996), Den grådige ungen av Gro Dahle og Svein Nyhus (1997) og Arkimedes og brødskiva av Hans Sande og Gry Moursund (2001). Til å belyse problemstillingen har jeg funnet det fruktbart å bruke karnevalisme og postmodernisme som begrepsmessige og teoretiske innfallsvinkler. Metodisk har jeg valgt en eklektisk tilnærming til bildeboka, med semiotikk som et overordnet utgangspunkt for estetiske og tematiske analyser av det lekne i tekst, bilde og ikonotekst. Mine karnevalistiske og postmoderne lesebriller har frambrakt følgende tolkninger av primærlitteraturen: Leken har i hovedsak manifestert seg som parodi på seriøse ideologier, som intertekstuelt spill, som brudd med tradisjonelle barnelitterære mønstre, som groteske framstillinger av kropp og tabupregede framstillinger av mat, som selvbevisste bildekonstruksjoner, samt som tvetydige og ironiske ikonotekster. Bildebøkene kan sies å leke for lekens egen del, men også for frigjøring fra undertrykkelse.