| dc.description.abstract | Med nordisk og historie som faglig bakgrunn ønsket jeg å finne fram til en problemstilling for hovedoppgaven som kunne kombinere interessen for barne- og ungdomslitteratur og sosialhistorie. Valget av litteratur falt på Dikken Zwilgmeyers banebrytende og populære bokserie om den viltre Inger Johanne. Serien på 12 bøker kom ut i perioden 1890-1911, men for å begrense tekstutvalget, har jeg konsentrert meg mest om det som blant andre av Hagemann anses for å være de egentlige Inger Johanne-bøkene: Vi Børn (1890), Karsten og jeg (1891), Fra vor By (1892), Barndom (1895), Morsomme Dage (1896), Hos onkel Max og tante Betty (1897) og Syvstjernen (1900).
Ved hjelp av disse tekstene ønsket jeg å studere hvilket syn på barn og barndom som kom uttrykk. I forbindelse med tekstenes barnesyn, var det naturlig å komme inn på tre sider ved Inger Johannes skikkelse, nemlig som barn, som jente og som produkt av en bestemt sosial klasse. Parallelt har jeg også studert ulike adaptasjonsformer som formidler Zwilgmeyers barnesyn. Med andre ord: Hva ved tekstenes særegne form og stil og gjorde dem så nyskapende?
I løpet av studien fant jeg at innholdet i Inger Johanne-bøkene markerer et brudd med den foregående skrevne litteraturen for barn, i den forstand at de kun i beskjeden grad er moralsk oppdragende, men heller er opptatt av underholdning og spenning. I den forbindelse spiller voksne mennesker med deres væremåte bare roller som statister for den impulsive fortelleren, med mindre det er tussene som latterliggjøres gjennom hennes skarpe blikk. Av mangelen på moralsk budskap, følger også at religionen har en minimal plass i både voksnes og barns bevissthet.
Barnas impulsivitet, vilterhet og lek er i fokus. Karakteristikken av Inger Johanne som en til dels opprørsk og målbevisst jente føyer seg i så måte godt i den såkalt barnelitterære villkattradisjonen. Voksne blander seg lite inn i barnas gjøren og laden, og impulsiviteten som Inger Johanne formelig bobler over av, sanksjoneres aldri. Visst kan foreldrene og andre true med både ris og bortsendelse, men disse truslene om straff blir det sjelden noe av, og Inger Johanne viser tydelig at hun som oftest ikke tar dem på alvor.
Forfatterens barnesyn formidles av Inger Johanne som fungerer som dramatisert og eksplisitt forteller. Hun er lesernes øyne, og hun kommuniserer med dem på et horisontalt nivå. Denne stilvelgende adaptasjonen er ved siden av episodenes innhold en av de viktigste tilpasningene til barn som er gjort i Zwilgmeyers bøker. På denne måten tas både barnet i boken og barnet som leser alvorlig. | nor |