Abstract
Lars Amund Vaages roman Kunsten å gå (2002), med sin fokusering på kroppen og det kroppslige, sammenhengen mellom kropp og sinn, mellom liv og kunst, hører hjemme i en stor filosofisk og litterær tradisjon. Jeg har valgt å fokusere på det overordnede forholdet mellom kropp og identitet; kropp og erkjennelse og utvikling av eget jeg. Det overordnede begrepet i tittelens triade er kropp. Vi lever vårt liv bundet til kroppen vår. Å analysere hvordan dette uomgjengelige eksistensielle grunnvilkåret er med på å konstituere både det språket og den identiteten Svein, romanens hovedpersonen, tilegner seg, har vært denne studiens hovedanliggende. Ytre sett er Kunsten å gå fortellingen om hvordan Svein først mister evnen til å gå, for deretter å tilkjempe seg den igjen. Denne taps- og gjenerobringsprosessen er uløselig knyttet til å miste respektive gjenvinne sitt eget språk, og språket på sin side er igjen nært knyttet til det å kunne tenke og dermed fastholde ”seg selv”. Å være uten språk er også å være uten en egen identitet. Og å være uten identitet/språk er å være utenfor sin egen kropp. Og den som er utenfor sin egen kropp, kan heller ikke gå. På denne måten vever teksten tette bånd mellom kroppen, språket og identiteten vår.
Som supplement til lesningen benytter jeg meg i hovedsak av Paul Ricoeurs begrep narrativ fortelling og Anthony Giddens beslektede begrep selvbiografisk fortelling på den ene siden, og Fredrik Tygstrup begrep kronotopisk identitet på den andre. I tillegg benytter jeg meg av Mikhail Bakhtins kronotopbegrep. I lesningen av språk og kommunikasjon spiller Olaf Øyslebøs begrep ikkeverbal kommunikasjon en viktig rolle. Videre avslutter jeg med en analyse av forholdet mellom kropp, skam og fortrengning i lys av Peter Brooks verk Body Work.