Uppdal og Europa : en studie av Kristofer Uppdals tidlige lyrikk sett i lys av tysk litterær ekspresjonisme

Abstract

Oppgavens siktemål er å utdype Kristofer Uppdals forhold til den tyske litterære ekspresjonismen, et forbindelse som i norsk litteraturhistorie antas å ha spilt en vesentlig rolle for hans forfatterskap. Grunnlag for undersøkelsen er hans åtte første lyrikkutgivelser, det vil si samlingene Kvæde (1905), Ung sorg (1905), Sol-laug (1908), Villfuglar (1909), Snø-rim (1915), Solblødning (1918), Elskhug (1919) og Altarelden (1920). På bakgrunn av disse forsøker oppgaven først å peke på ekspresjonistiske ”forvarsler” i de fire første utgivelsene, deretter framheves trekk fra Snø-rim som tyder på at Uppdals opphold i Tyskland i 1913/14 har satt spor i form av direkte påvirkninger i diktningen. Til sist forsøkes det antydet hvordan denne ekspresjonistiske innflytelsen kommer til syne i de tre siste samlingene. Oppgaven legger særlig vekt på Friedrich Nietzsches betydning både for Uppdal, for den før-ekspresjonsitiske vitalismen og for ekspresjonismen selv, men også Henri Bergson framheves som en viktig felles påvirkningskilde for Uppdal og hans tyske samtidige. Noen formelle trekk utgjør sentrale elementer i sammenholdingen av Uppdals og ekspresjonismens lyrikk, og spesiell oppmerksomhet får forholdet mellom jeget og landskapet eller mellom subjekt og objekt. Sentrale ekspresjonistiske lyrikere som Else Lasker-Schüler, Georg Trakl og Georg Heym benyttes for å kontrastere og parallellisere. Oppgaven inneholder dessuten en generell redegjørelse for ekspresjonismen som litterær og historisk kategori.